Damhaug- bokhyllelesing i august. Bl.a.

Ingen vet hvor haren hopper, den svinser litt hit, den spretter litt dit...
I august var tema for Heddas Bokhyllelesing "Bok nummer femten" i ulest-hylla. Hva som stod som nummer femten da vi var kommet til sensommern, er heller ikke godt å vite, men jeg hadde altså satt opp Torkil Damhaugs "Døden ved vann" som rundens bok- og gjett hva?? Boka ble lest, og ikke bare det: nå i høst har jeg lest (og hørt) tre bøker til av samme forfatter, og det betyr selvfølgelig at jeg virkelig har likt det jeg har lest! Det betyr også at det er på høy tid med et aldri så lite samleinnlegg.

Først en kort presentasjon av de fire bøkene, deretter litt tanker rundt bøkene- hva er det som gjør at de skiller seg fra andre thrillere? Hvorfor blir jeg så voldsomt revet med gang på gang?

"Døden ved vann" fra 2008 har flere handlingstråder og åpner med en lang prolog, hvor vi får høre om tolv år gamle Jo som er på Kreta sammen med foreldrene og småsøsknene sine. Foreldrene drikker tett, Jo må være barnevakt og det skinner gjennom at det er mye som plager Jo- og det legges opp til at leseren skal ane at fæle ting er i vente. Deretter gjøres det et hopp tolv år fram i tid, og vi møter norske Liss som bor, jobber og studerer i Amsterdam. Hun har alltid levd et forholdsvis utsvevende liv, men da hun får en telefon om at søstera Mailin, som er den eneste hun virkelig bryr seg om, har forsvunnet, brenner hun ettertrykkelig alle bruer, og drar rett tilbake til Oslo for å finne ut hva som kan ha skjedd. Vi blir etterhvert kjent med et variert og truverdig persongalleri, etterforskere, familie, kollegaer av Mailin, venner og bekjente av den ene og den andre. Det virker som at mange har ting de vil holde skjult, og løgner, ubehagelige konfrontasjoner og situasjoner er viktige virkemidler i historien. Perspektivet veksler stadig, og bidrar til å stresse leseren, samtidig som stemningen er gjennomgående mørk og uhyggelig- leseren skjønner jo at det er en forbindelse til den omtalte sydenferien til Jo, en eller annen skjuler hvem han eller hun egentlig er, men man skal være mye mer oppvakt enn meg for å se sammenhengen før forfatteren avslører den! Spennende, overbevisende og overraskende- det er lett å trekke konklusjonen at forfatteren både er kunnskapsrik og rik på erfaringer fra flere fagfelt som kan gi dybde og truverdighet til en psykologisk thriller som dette.

"Ildmannen" kom ut i 2011 og gav forfatteren hans første Rivertonpris. Dette er også en psykologsk thriller hvor leseren blir sittende å lure på hvem den anonyme stemmen tilhører. Til å begynne med får vi høre historien om en unggutt som kommer fra Pakistan til Norge på 70-tallet. Mye handler om dype kulturkonflikter, om å gå seg vill i et samfunn som ikke på noen måte ligner det man kommer fra, men likevel prøve å tilpasse seg slik at man kan bygge ei framtid i det nye landet. Nå som jeg sitter her og skriver, slår det meg at Damhaug bruker samme navne-trikset som i forrige bok: vi aner hva som skjer, men vet ikke hvem personene fra "den gamle historien" er da nåtidshistorien tar til! Det er et superenkelt og supereffektivt grep, rett og slett! Det begynner som en enkeltstående, men likefullt grusom gårdsbrann der bortimot tretti hester brenner inne. Snart oppstår flere branner, og leseren skjønner raskt at det er samme ildspåsetter og at han har et prosjekt som på en skrudd måte gå ut på å hevne ting som har skjedd i fortida. Samtidig blir vi kjent med Karsten, en unggutt som er genierklært av klassekameratene, og følgelig står litt utenfor "det gode selskap". Da klassen får en ung vikarlærer, forandrer mye seg. Vikaren blir oppmerksom på Karsten, støtter ham når han havner i trøbbel, og gir mer eller mindre gode råd om hva han bør foreta seg.
Som i forrige bok: synsvinkler, perspektiv og ikke minst før og nå, endres stadig vekk. Det er ikke vanskelig å holde styr på hvem, hva, hvor- men det er altså dette elementet at man ikke vet hvem menneskene i den tidlige historien er når de dukker opp i det som foregår her og nå. Jeg ble forferdelig nysgjerrig på akkurat dette, og irriterte meg fryktelig på at jeg er en så elendig etterforsker!! Plottet er intrikat og finurlig- og det samme kan sies om måten romanen er bygd opp. I tillegg er slutten, her som i den forrige, overbevisende og uforutsigbar.

"En femte årstid" resulterte i Rivertonpris nummer to da den kom ut i fjor- vel fortjent var min umiddelbare reaksjon da jeg hadde lest boka!
Innledningsvis fortelles det om ulykka på Hammerdal Bruk i 1978. Finalen i fotball-VM skal spilles, og arbeiderne har rigget seg til med en liten reise-tv og ei spritflaske som går på omgang. Av forskjellige grunner er ikke stemningen særlig bra- og den blir slett ikke bedre da en av dem blir utsatt for ei grufull ulykke som koster ham livet. I et forsøk på å redusere konsekvensene, blir det lagt fram som at arbeideren var full og dermed uforsiktig. En løgn som skal forfølge de involverte, barna og enda til barnebarna deres.
Knapt førti år senere er takpappfabrikken nedlagt og forsøksvis avstengt. Fire ungdommer, Ann, Helene, Victor og Nicolai henger sammen, utfordrer og egger hverandre, tester grenser som ungdommer gjerne gjør. Ei natt går de for langt. "Streifern", snålingen, hakkekyllingen, blir stengt inne i kjelleren på takpappen, og de "glemmer" å dra tilbake for å slippe ham ut. Kort tid etter hendelsen i fabrikk-kjelleren, blir en av ungdommene funnet død, Ann er sporløst forsvunnet og det drar seg til for både den ene og den andre. Hammerdal er et lite sted, alle kjenner/ kjente/ kjenner til alt og alle, men det er ikke alt det snakkes om.
Hevn, ondskap og galskap, familierelasjoner- og hemmeligheter, korrupsjon, trusler, løgn og fortielser blir ei farlig blanding- den som kødder med feil folk, skal komme til å angre!

Hvem har sagt at døden er mer rettferdig enn livet? 

"Glasshjerte" er ny av året, og forfatteren har nok en gang skrevet en litterær thriller (ikke mine ord, men en veldig god beskrivelse).
Handlinga går over en måneds tid, fra 2. november 2017. Førstkommende torsdag skal Amina forsvinne. (Bare tanken på at jeg vet dette om framtida er nok til å gi meg knute i magen...) Jeg røper ikke for mye om jeg forteller at hun blir funnet drept ei drøy uke etter det.
Brødrene Mikkel og Robin er Aminas fettere og naboer. Mikkel er nitten og har en historie med overgrepsbeskyldinger og innleggelse på en psykiatrisk ungdomsavdeling. Robin er noen år yngre, autist (litt usikker på om eksakt diagnose er nevnt, eller om det bare blir sies at "han er som et lite barn") og mangler evnen til å uttrykke seg, det vil si: han har ordene, men får dem ikke ut i logiske setninger, kanskje fordi han ikke skjønner hvordan verden henger sammen? Han sier ting, men ofte blir det bare avfeid som masete eller gnålete "babbel", Jada, Amina sover. Altså: Robin har sett noe, men kan ikke fortelle hva, Mikkel vet noe, men vil ikke fortelle hva. Det blir trøbbel av slikt.
Spørsmålet er selvfølgelig hvem som drepte Amina og hvorfor. Mange har motiv, flere anledning.
Et rikt persongalleri vokser fram, både i antall aktører, og rent dybdemessig. Det er suspekte naboer, sære familiemedlemmer, intenst pågående ungjenter, nervøse advokater, hevngjerrige etterforskere, horer og antihelter. Som alltid i Damhaugs bøker blir menneskene mer og mer levende etterhvert som historien ruller fram. (På forunderlig vis gjelder dette også de døde) Flere og flere sider ved dem avsløres, tanker, utsagn, reaksjoner, holdninger- noe så lite og enkelt som blikk og skuldrertrekninger er med på å beskrive personligheter på helt geniale måter. Og som alltid: de fleste har noe de vil skjule, mange har noe de må skjule. Det blir trøbbel av slikt.

Det var de fire bøkene, så litt fundering om hva det er som gjør at disse skilller seg fra krim/ spenningsromaner generelt.
Først og fremst er det opplagt at forfatteren drar store fordeler av bakgrunn innen psykiatri, og da snakker vi ikke om sommerjobb ved lukket avdeling eller tilkallingshjelp på akutten. Han er utdannet lege, har spesialisert seg innen psykiatri og jobbet flere år innen faget før han ble heltidsforfatter. Han kan mer om menneskesinnet, dets muligheter og begrensninger enn de fleste, og det gjør at det han skriver blir realistisk og truverdig, hvor "sinnsykt" det enn måtte være. De fascinerende perongalleriene har jeg vel allerede nevnt, men for meg er det en klar sammenheng mellom faglig bakgrunn, menneskekunnskap og karakterbygging- absolutt noe som er med på å øke klisterfaktoren!
Miljøskildringer og beskrivelsene av omgivelser er ofte stemningsskapende og mørke, man kan kjenne mugglukt, føle kuldgufs, høre øredøvende stillhet, ane blikk i nakken. Uten lange utgreiinger sitter uhyggen og spenninga i leseren, som ikke får ro før siste side er lest.
Et annet moment er at ingenting er opplagt, lite som det ser ut ved første øyekast. Alle sakene er solid oppbygd, det er forgreninger og knutepunkt leseren ikke kan gjette eller resonnere seg fram til. Overraskelser og vendepunkt står nærmest i kø, og det er fristende, men vanskelig å spå noe om ferden videre. Når man kommer til slutten og oppklaringene, henger alt godt sammen og man har fått seg nok en overraskelse.
Språklig er Damhaug også i sæklasse. I motsetning til mange andre forfattere som skriver samme sjanger, blir det aldri verken platt eller overdramatisk. Det flyter alltid godt og er tidvis både poetisk, dvelende og vakkert, det kan kanskje minne litt om stilen til Vidar Sundstøl, hvis du for eksempel har lest Minnesota-trilogien? I tillegg krydres tekstene med en akkurat passe stor dose gullkorn og filosofiske visdomsord- det er ikke feil å få noe å tygge på selv om det "bare" er underholdningslitteratur man beskjeftiger seg med!

Du skal være forsiktig med hva slags tanker du går rundt og samler på.

Jeg husker ikke hvem som sa eller tenkte disse ordene, men sitatet er fra "Den femte årstid", og det er veldig mye klokt i dem. Vi kunne vært spart for mye grubleri og elendighet hvis vi ikke på død og liv skulle gå rundt å ruge på alle slags destruktive tanker, eller analysere ned til minste detalj hva som har blitt sagt eller gjort i enhver situasjon.

Mange har fått øynene opp for bøkene til Torkil Damhaug, og de to Rivertonprisene er opplagte kvalitetsstempel. Likevel forundrer det meg at han ikke får like mye oppmerksomhet som enkelte andre (norske) krimforfattere. Etter å ha lest disse fire bøkene, tør jeg påstå at han går de fleste en høy gang når det for eksempel gjelder dybde, kompleksitet og språklig eleganse. Kan det ligge en forklaring der? At mange har forventninger til at krim- og spenningslitteratur ikke skal være for komplisert eller krevende? At man vil ha en historie fra a til å, og at det ikke skal være for mange elementer å forholde seg til? Ikke slik å forstå at handlinga i bøkene er vanskelig å følge, men de er omfangsrike i den forstand at den foregår på flere arenaer, ofte har skiftende vinklinger og at relasjonene mellom menneskene er vage. For meg (og mange andre) er det dette som hever bøkene noen ekstra hakk, men du vet: den enes glede, den andres vrede...

 ************** 

"Døden ved vann" er fra egen ulesthylle, "Ildmannen" og "En femte årstid" er fra biblioteket, mens "Glasshjertet" er leseeksemplar fra CappelenDamm/ lydbok fra biblioteket. Alle finnes de andre finnes også som lydbøker. 

Mer om forfatteren og forfatterskapet finner du HER.

Lego ergo sum

Fredag fikk vi et par-tre nye ministere, Forsvars-Ine har for eksempel blitt Utenriksminister Søreide, vår første kvinnelige leder i det departementet. Nå har jeg fått med meg at enkelte ikke synes det er noe å skryte av- det burde nemlig skjedd for lengst.. Tja... Noen hadde kan hende stått opp med feil fot først? Var det noen som tenkte tanken at det ikke var noen grunn til å juble da Karsten Warholm som første nordmann vant VM-gull i 400-meter hekk tidligere i høst? Det er jo tross alt en øvelse som har vært på programmet sida slutten av 1800-tallet, så i følge den logikken burde vi selvfølgelig vunnet for lengst..!
Nu vel...Uten forkleinelse av Børge, trur jeg vi har fått en minister vi kan stole på- og kanskje forhåpentligvis bli stolt av etter hvert? Jeg gratulerer med utnevnelsen, ønsker lykke til, og nå som jeg først har drista meg inn i maktens korridorer, har jeg på eget initiativ lagt ned Ministeriet for den største forvirring, og heller åpna døra inn til Ministeriet for den høyeste lykke, det vil si den nye boka til Arundhati Roy om død og liv i India, det gode og det onde og det meste i mellom.
 

Jeg begynte på lydboka for ei stund sida, men konsentrasjonen var ikke på topp, og jeg fikk ikke orden i rekkene- som mange av de udelt positive anmelderne har kommentert: det er en fragmentert historie. Jeg valgte minste motstands vei (igjen), og gav opp i påvente av å kunne suplere med en trykt utgave. Nå er den altså i hus og jeg har så vidt begynt på forsøk nummer to. Jeg storgleder meg til fortsettelsen selv om det kommer til å gå noen dager før jeg gir den full oppmerksomhet: Jeg er sånn omtrent halvveis i tre andre bøker (Ellen Vahr, Torkil Damhaug og Per Fugelli), og fire bøker parallelt blir vel strengt tatt i meste langet...

Lego ergo sum- jeg leser altså er jeg... Plutselig en dag skal jeg begynne å skrive litt mer også. En bokomtale i ny og ne hadde ikke vært dumt på en bokblogg ;o)

Alle elsket moren din, av Toril Brekke

Det var en telefon fra Grim som fikk minnene fra barndommen til å velle opp i meg. Det lyse musikkværelset med det store flygelet. Duften av epler. Ordene som Grim presset ut av seg når vi satt ute på singelen og spiste kake, setningene hans om ondskap.
I dag døde Toresen, sa han da han ringte. Jeg tenkte du ville vite det, sa han.

Toril Brekke er en produktiv forfatter som blant annet er kjent for historiske romaner.
I årets roman, "Alle elsket moren din", blir vi kjent med Agathe fra førskolealder til pubertet i etterkrigstidas Oslo. Mer presist: vi blir også godt kjent med hele familien hennes som består av sterke personligheter. Mormor som deltok i motstandskampen under krigen og en gang hadde utsikter til en karriere som sangerinne, morfar som overførte sine egne drømmer på attpåklatten Jannik. Jannik som på sin side knyttet never under bordet for å legge bånd på frustrasjonen sin. Mora som måtte gi opp ei framtid som konsertpianist da hun ble gravid og fikk Agathe, og sist, men ikke minst pianostemmeren som svermet for moren og som til slutt giftet seg med henne. Bare faren mangler, Hvem er faren min, spør Agathe igjen og igjen, men hun får aldri noe svar, mora snur seg bort, blar videre i en avis, ser seg i speilet, går ut av rommet. Ingen andre vet svaret, alle elsket moren din- og kanskje elsket hun flere menn hun også?

Med pianostemmeren som stefar, begynner en ny epoke for Agathe. Den nye lille familien flytter sammen i et nytt borettslag på Valle Hovin, og Agathe mister den daglige kontakten med besteforeldrene på Bekkelaget, og dermed den trygge og oppmerksomme mormoren. Hun må ofte
klare seg på egen hånd, og tar mye av ansvaret for lillebroren da han blir født. I dag ville man sikkert sagt at hun og broren ble utsatt for omsorgssvikt, men da var det nok ganske vanlig, og det må legges til at om mora svikter barna sine, stiller pianostemmeren opp og sørger for gode opplevelser og øyeblikk. Uansett gir forfatteren oss et usentimentalt (men likevel et lett nostalgisk) tidsbilde av Oslo og Europa. Urbanisering og drabantbyer, tapte drømmer, en mor som ikke vil være det, og en datter som lengter etter en.

Jeg har hørt denne som lydbok, og det er forfatteren selv som leser. Som regel synes jeg det gir litt ekstra til historien, og denne gangen er det virkelig innertier. Brekke leser avslappet, helt uten overdreven dramatikk og gir meg følelsen av at hun forteller om sin egen oppvekst- og kanskje det akkurat det hun gjør, for det er mange likehetstrekk mellom henne og romanens hovedperson. Torill Brekke er en fantastisk historieforteller, hun lar hverdagsrealisme og sterke følelser gå hånd-i-hånd og det forundrer meg stadig at ikke flere kaster seg over forfatterskapet hennes. I et brillefint intervju i Aftenposten avslører ha at en oppfølger er underveis, mens ei bok nummer tre allerede er på planleggingsstadiet- det er med andre ord bare å glede seg!

****************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017

Spilletid 9:14 timer/ 333 sider

Lydfil fra forlaget

Wassmo Maraton 2017

Herbjørg Wassmo er en forfatter jeg har hatt et nært forhold til lenge. Faktisk var hun den første forfatteren jeg leste da jeg gikk over fra ungdomsbøker til voksen-romaner. Jula 1987 var jeg femten år og fikk trilogien om Tora (Huset med den blinde glassveranda, Det stumme rommet og Hudløs himmel) i presang. Med alvorlige tema og drøyt sjuhundre sider var det et vågalt valg til en som til da hadde levd seg inn i historier om hestejenter, hemmelige hager, engelske kostskoler, Den siste revejakta (Ambjørnsen), Beatles (L.S.Christensen!) og dess like.
Senere har jeg fått med meg de fleste romanene denne fascinerende dama har gitt ut. Noe har jeg lest på papir, mye har jeg hørt som lydbøker. Et glass melk takk var grusom,  og jeg husker jeg tenkte "gudskjelov at jeg valgte lydboka!" Hadde jeg lest den selv, hadde jeg kommet til å lagd meg enda verre bilder i hodet enn det Anette Hoff gjorde med sin dempede innlesing. "Hundre år" og "Disse øyeblikk" var nydelig lest av Gjertrud Jynge, og sammen gir de to bøkene oss historiene til fire generasjoner kvinner, Herbjørg selv i den siste, hennes mor, mormor og oldemor i den første. Som alltid rørende, rystende og uforglemmelig!
Trilogien om Dina fra Reinsnes har jeg også- jeg holdt på å si selvfølgelig- lest etterhvert som bøkene ble gitt ut, "Dinas bok" (1989), "Lykkens sønn" (1993) og "Karnas arv" (1997). Tjue år har gått, og jeg tok ikke sjansen på å kaste meg over årets store overraskelse, "Den som ser" før jeg hadde friska opp litterære minner fra forrige århundre..
Jeg begynte med å låne "Jeg er Dina" på DVD på biblioteket, før jeg leste litt her og der i boka der jeg ikke fikk filmen til å samsvare med det jeg husket fra første gang jeg leste den. Ganske riktig: en del var forandra, men de store trekkene er greie- den største forskjellen syntes jeg var at i filmen framstilles Dina som temmelig forrykt, mens hun i boka er sterk, egenrådig og naturligvis preget av morens grusomme død og følgene ulykka fikk. "Lykkens sønn" hørte jeg som lydbok, ok lest av Stig Henrik Hoff selv om han for min del godt kunne skrudd opp tempoet litt. Da jeg var kommet så langt, følte jeg virkelig at jeg var i siget, og to-tre tastetrykk var alt som skulle til for å laste ned "Karnas arv" til mobilen. Jeg gledet meg til å høre Gørild Mauseth gi meg fortsettelsen, men det ble sannelig en selsom opplevelse!  Hvis Stig Henrik holdt lavt lesetempo, leste Mauseth i snegle-fart. Og ikke nok med det. Den snegla hadde i tillegg hang til å overdramatisere.. To much er rett og slett for mye, men jeg tvang meg til å høre (med en øreplugg...) mens jeg var ute og luftet hundene, og leste resten som e-bok på NasjonalBibliotekets nettsider..
Jeg har altså gjenopplevd Dinas ulykker, standhaftighet og handlekraft, Benjamins oppvekst under svært spesielle familieforhold, sorgen over mora som forlot ham, studietida i København som resulterte i at han ble alenefar, bekymringene for Karna og sykommen, legegjerningen i Nordland, kjærligheten til to kvinner som på hver sin måte betydde svært mye for ham. Karna. Karna- direkte og åpen, sterk og skjør. Mennseker har kommet og gått, store personligheter og små sjeler. Til sist gikk det forferdelig galt, en svartsjuk mann, ei gjenglemt parafinlykt, et anfall, ei loftsdør der slåen gikk i lås... Den hjemvendte Dina var en av to som omkom i brannen som la hovedhuset på Reinsnes i ruiner. Karna var den som i begravelsen, på Dinas vegne, innrømte å ha drept to menn.

Der sluttet trilogien. Karna vitnet om Dinas ugjerninger, gikk ned midtgangen i kirka og åpnet dørene for kistebærerne. Etter dette ble Karna stum og stengte seg inne i seg selv. Til slutt blir situasjonen uutholdelig, og Anna, Karnas stemor, bestemmer seg for å ta henne med til København i håp om at legene der kan hjelpe henne. Dermed setts tilværelsen på hodet, det som først var en mental distanse mellom ektefellene, er nå i tillegg geografisk avstand. Det åpner for nye perspektiv og nye forbindelser- og hvordan er det nå egentlig med disse danske legene? Har de i det hele tatt peiling på mentale sykdommer?

Denne fjerde romanen om familien Grønelv fra Reinsnes har fantastisk mange lag og vinklinger. Først har vi situasjonen til Karna som synes temmelig fastlåst, hun hallusinerer, har mareritt, blir døgnvill og får raserianfall i tillegg til epilepsien. Først da  reservelegen Joakim engasjert bestemmer seg for å prøve nye metoder kan man se små forandringer hos Karna, men det er ikke bare henne han blir interessert i...
Karnas taushet og måten hun blir behandlet på sykehuset i København griper meg voldsomt. Hvor går grensa mellom uvitenhet og ondskap? Det er lett å kamuflere det ene som det andre! Forfatteren må ha gjort et formidabelt forarbeid for å kunne skrive så utrolig overbevisende om helsevesen, sosiale normer, klasseskiller, boforhold, arbeidsliv, samferdsel, kultur, kvinnerfrigjøring, politikk osv osv i både Danmark og Norge på slutten av 1800-tallet. Ganske enkelt et imponerende tidsbilde fra ei brytningstid i historien vår. Når det er sagt... Av og til tok jeg meg i å tenke at det ble litt i overkant... Enkelte karakterer ble nesten karikaturer, enkelte scener lite sannsynlige (f.eks: stevnemøter på obduksjons-salen/ likrommet), Karnas syner og hallusinasjoner utbroderes kanskje litt i meste laget, og mer enn én gang mister jeg tråden i disse passasjene. Mulig det er akkurat det som er meninga? At leseren skal føle et ørlite snev av den bortkommenheten Karna er fullstendig prisgitt?

Alt i alt ei leseverdig/ høreverdig bok- så absolutt, men jeg vil nok ikke utpeke den som forfatterens beste. Hvis jeg skulle gitt terningkast til denne, måtte det blitt TO terninger; setting og bakgrunn får helt klart en finfin sekser, mens innhold og relasjoner nok ikke får mer enn la oss si en firer.
Andre har nok vært mer entydig positive enn meg; VG- terningkast 5, NRK- Wassmo på sitt aller beste, Åslaug med bok og palett ble trollbundet, Ingun/ Kleppanrova har skrevet entusiastisk og positivt om boka - og serien, og har med flott stemningsfulle bilder i sitt innlegg.

*****************************

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2017

(Klikk på lenkene for presentasjon, omtaler og utdrag)

Spilletid: 17.11/ 473 sider

Lest av Gørild Mauseth

Biblioteket har vært hovedbidragsyter, men to av lydfilene har jeg kjøpt sjøl ;o)