lørdag 23. juli 2016

Stallo av Stefan Spjut (bokhyllelesing)

Det er en ting jeg har tenkt litt på, og som jeg egentlig synes er litt rart. Eller det jeg har tenkt på, er ikke rart, men at jeg ikke har lært etter alle disse årene- ja det er faktisk mer enn rart!
På høsten er det hunder, fjell og jakt som gjør at det blir lite lesetid, da tenker jeg at til vinteren blir det lettere, da er det ikke så mye som skjer. Så kommer vinteren, og dermed skisesongen, både på tv, men ikke minst med ski på bena, hund i strikk, roser i kinna og rim på vippene- og jeg tenker at til våren blir det bedre tid til lesing. Så kommer våren, med lengre dager, mer tid ute, skisesongen varer og varer og vips så er det barmark og man kan skifte utstyr fra ski og staver til lette sko og tynne klær. Dermed er sommersesongen allerede i gang, med enda lengre dager, enda lengre turer og enda mindre tid til å lese, og jeg tenker at til høsten, da blir det sikkert litt mere tid til å lese, når dagene blir kortere, været dårligere, skuldrene lavere... Men jeg vet jo, innerst inne, at så mye lesetid som man ønsker seg, får man aldri!

Vanligvis kombinerer jeg fjellturer, hunder og lydbok, men i sommer har jeg veldig ofte hatt følge på turene, og da passer det seg dårlig å sette på lydbok, så hittil har all lesing, både lyd og papir gått sakte. For noen dager sida avslutta jeg forrige runde i Heddas bokhyllelesing, svenske Stefan Spjuts "Stallo". Papirboka forsvant sporløst, så da tok jeg en spansk en, og kjøpte den svenske lydboka i stedet. Da dukket selvfølgelig papirboka opp igjen, så jeg har kombinert de to utgavene litt.
Populær bok har mange ansikter. Kjent jungelord.
En av bokas hovedpersoner, Susso, driver en hjemmeside for å prøve å samle inn dokumenasjon på om/ at det finnes troll-lignende vesner nord i Sverige. Hun blir kontaktet av en eldre dame som hevder å ha sett en liten trollgubbe utenfor huset sitt to ganger, og Susso drar dit for å sette opp et viltkamera i håp om å fange ham på minnebrikken. Kvinnens familie liker all praten om troll og vetter svært dårlig, og den voksne sønnen hennes blir rasende da han oppdager dette, og ødelegger kameraet. Minnebrikken er i midlertid i orden, og utrolig nok finnes det bilder av den merkelige kallen der. Få dager senere forsvinner Mattias etter et besøk hos bestemoren, og snøballen begynner å rulle. Mediene kaster seg glupske over nyheten, mens politiet er mer i tvil om dette faktisk kan være tilfelle, eller om det bare er lureri. Susso føler at hun er ansvarlig for guttens forsvinning, og er overbevist om at det er trollene som har bortført gutten. Hun blir fullstendig oppsatt på å finne ut hva som har skjedd, og ei lang rekke tilfeldigheter og nøsting av spor, fører henne, moren og kjæresten ut på en rundtur i Sverige der de får høre utrolig og skremmende historier fra mennesker som har møtt på disse ulike vesnene.
Parallelt følger leseren historien fra motsatt perspektiv; hos en familie på en litt avsidesliggende gård, har et brokete følge med stalloer slått seg til. Familien er på en måte stalloene gisler, og alt de gjør og/ eller ikke gjør, er for å bligjøre disse "husokkupantene".
Denne vekslinga gjør at leseren hele tida vet mer enn Susso, uten at boka mister noe av spenningsfaktoren av den grunn. Man høre stadig nye historier, får vite nye avslørende detaljer og på begge "frontene" møter de nye utfordringer hele veien.
Historien er både usannsylig og troverdig... Historiene folk motvillig forteller er overbevisende, beskrivelsene av stalloene er detaljerte og gode- brutaliteten og kreftene deres er heller ikke til å kimse av... Forfatteren lar vinter, kulde og mørke være med på å understreke den anspente stemningen på en mesterlig måte.

Det har vært en fornøyelse å høre den svenske lydboka, og det har vært morsomt å oppdage forskjeller i forhold til den norske utgava jeg hadde. En del av de språklige finurlighetene forsvant i oversettelsen, det samme med de morsomste svenske ordene:
På svensk: Og så log han, og så dog han.
På norsk: Og så lo han, og så døde han- mens ordspillet forsvant sporløst.
Pisksnärt = whiplash; det er sikkert like ille i Sverige, men skulle jeg få denne skaden noen gang, er jeg ikke i tvil om at jeg ville fortrukket at det skjedde i Sverige! Der kunne jeg også tenkt meg å sett det nasjonale mesterskapet i utfor- eller som dom sejer: Störtlopps-SM. Forresten må det være mye morsommere å møte den svenske polisen som rykker ut i radiobiler, mens man som vi vet, bare har sånne kjedelige patruljebiler her i Norge.

Historien er fascinerende, original og godt fortalt, men kunne med fordel vært strammet inn og kuttet litt ned. Det blir i meste laget tomgangs-skriverier om folk, hendelser og omgivelser som ikke har betydning for framdrifta. Sikkert stemningsskapende, men fyllstoff er unødvendig når det er 536 sider, og nesten 25,5 timer å ta av.  Det hjelper heller ikke nevneverdig at i den norske utgaven så er opptil flere avsnitt strøket. Jeg vet selvfølgelig ikke om det er fordi den svenske forfatteren/ forlaget har flikka på sin utgave etter at lydboka ble lest inn, før den ble solgt til Norge, eller om det er det norske forlaget som syntes det ble mer enn nok uansett. Avsnittene som er forsvunnet, er absolutt av dem som med fordel kunne skippes, så det er helt greit, selv om man jo blir litt nysgjerrig på hvorfor/ hvordan disse forskjellene har oppstått..

Ettersom vi ikke-arbeidende har det så hektisk nå i ferien, har jeg ikke tid til å skrive all verden, men NRK har skrevet en utmerket og grundig omtale som gjerne kan abefales hvis noen ble nysgjrrige- i ingressen skriver de at:
Stefan Spjuts roman Stallo er en uvanlig thriller, tett sammenvevd med det nordsvenske lansdskapet, med nordlyset og livet på landsbygda. Den er også en roman om det lille og svake mennesket – og det motet som skal til i møtet med troll og hamskiftere. Stallo, altså.
Boka ble av Aftenposten utpekt som ei av årets beste bøker i 2014.

Jeg er enig med både den ene og den andre jeg, boka er definitivt god skrevet og har absolutt underholdningsverdi, men skal man ha glede av den, forutsetter nok at man ikke krever hundre prosent realisme, men kan la seg forføre av det naturlig eventyrlige, hvis man kan si det på den måten.

onsdag 20. juli 2016

Hvis det bare går litt tungt

Hvis konsentrasjonen svikter, og ingen bok egentlig frister særlig mye. Hvis du er litt irritabel og rastløs fordi du savner å forsvinne inn i ei bok mens resten av verden seiler sin egen sjø. Og på generell basis føler deg sånn passe på bånn, og tenker at alle andre... det ene eller det andre...  men de har det gansketemmelighelt sikkert både morsommere og mer spennende enn meg...

Da syns jeg du skal ta en kikk i super-søstrene Haddy og Lisas nydelige bejublede lille god-natt-historie "Snart sover du". Den er plaster på såret, balsam for sjelen og en vitamininnsprøytning for humøret og håpet. At den opprinnelig var (og muligens fortsatt er) beregna på unger, skal du ikke bry deg så hardt om. Jeg leste et sted at de barnebøkene som gir like mye til de voksne som til barna, er de beste bøkene. I så måte står denne i ei særklasse. Vakre, fargesterke lett gjenkjennelige Lisa Aisato-illustrasjoner i kombinasjon med Haddy N´jies rytmiske, repeterende (og syngbare) vers utgjør tilsammen en nostalgisk helhet som formidler ro og trygghet, kjærlighet til naturen, naturens evig uforanderlige rundgang, begynnelse og slutt- kanskje til og med liv og død, men da er vi nok helst tilbake til den voksne leseren som tolker ord og bilder dypere enn barna gjerne vil gjøre.

Den er enestående, uforglemmelig- og for min del blir den framtidas faste barsels-/ barndåpspresang!
Denne bør du unne deg- og denne kan du trygt pakke pent inn og gi bort til de som er nye i verden.
En klar favoritt og terningkast 6 ;o)
En liten ekstra detalj: årstidsbildene vinter-vår-sommer-høst-vinter-vår viser det samme treet i den samme bakken, det samme fugleredet- og det samme "hiet" våren ligger og koser seg i mens den venter på å kunne stå opp igjen. Rett og slett utrolig gjennomtenkt og nydelig!

 Snart sover du. Et års god natt.
Haddy N´jie og Lisa Aisato
Cappelen Damm, 2016
Lese-eksemplar fra forlaget
Kikk her for flere omtaler.

torsdag 14. juli 2016

Mørket kommer innenfra, av Tyra Teodora Tronstad

Det hele var over på mindre enn et minutt.
De to guttene, som for bare et øyeblikk siden hadde oppført seg som ville aper, krøp sammen ved vindusrekka. De håper at ingen ser dem, tenkte Linnea, men alle ser dem.
Og de to mennene som akkurat hadde kommet inn, de så dem best av alle. Den ene hadde en pistol i hånda, den andre hadde sin i beltet, begge hadde digre vernesko, mørke gensere, glattbarberte hoder. Mennene gikk raskt gjennom rommet. De gikk som om de visste hvor de skulle; de gikk rett mot hver sin gutt som de så dro mellom pultrekkene og ut mot inngangsdøra.
Læreren stod som forsteinet oppe ved tavla. Hun hadde hendene i været og beina spredt fra hverandre, livredd for våpenet som akkurat hadde vært rettet mot henne.
Ingen sa noe.
Klasserommet var stillere enn det noen gang hadde vært.
Slik begynner ungdomsromanen "Mørket kommer innenfra" som har fått oppsiktsvekkende gode kritikker blant annet av NRK og Dagbladet (terningkast 6). Forfatterens forrige bok var "Det blir pinlig uansett", en e-post-roman hun skrev sammen med Bjørn Sortland, som også fikk en god del positiv oppmerksomhet, kanskje spesielt blant bokbloggere. Jeg har stor tru på at denne også vil få mange tilhenger etterhvert!

Med bortføringa av de to skoleguttene, er det ikke lenger mulig å bagatellisere eller bortforklare. Det ER unntakstilstand- det er faktisk krig! Ei voldelig militant opprørsgruppe går til kamp mot påstått korrupte myndigheter. Det er ikke mye som fortelles om konflikten, det er hvordan den påvirker menneksene som er viktig. De kaotiske forholdene gjør at hovedpersonene Linnea og Max blir alene igjen i byen, og hver for seg må de ta stilling til hvordan de skal klare å overleve uten noen voksne å støtte seg til. De må ta valg de aldri hadde forestilt seg at de skulle ta, og de blir tvunget til å gjøre ting de aldri hadde sett for seg at skulle være nødvendig eller mulig.
Det første som  dør i en krig, er sannheten.
Fra hver si side av konflikten, forteller de sin historie, begge preget av forvirring, sinne, redsel og fortvilelse. Eterhvert blir det klart at de til tross for at de i utgangspunkt står på ulik side, både må forholde seg til hverandre og hjelpe hverandre.
Dette er ingen dystopi, og det er ikke en roman om to gjennom-uselviske og opp-ofrende ungdommer. Det er en intens krigsroman, om hvor vanskelig og forvirrende en krigssituasjon kan være, og om hvordan en handlig som er god og riktig fra et perspektiv, kan være skikkelig krise fra et annet. I ytterste konsekvens kan det bety at å redde ett liv, kan føre til døde for et annet. Å velge rett er ikke alltid å gjøre bare gode ting.

Dette kunne blitt en tvers igjennom dyster roman, men mye takket være det blomstrende, billedrike og lettleste språket, ble det også en leseopplevelse preget av håp- leseren får trua på at det kommer til å gå bra til slutt, at det finnes en løsning og at de finner ut av det..

Konklusjon:
Knallgod ungdomsroman med engasjerende historie og glimrende språk, som også kan/ bør leses av voksne. Anbefales varmt, gjerne med tanke på en mye omtalt bokbloggerpris.

Les utdrag fra boka her og/ eller hør forfatteren intervjuet i podcasten under her!


255 sider
E-bok kjøpt sjøl

lørdag 2. juli 2016

Eplehagen av Marianne Storberg- og et språkproblem

Brevet var lite og forseglet med rød voks. Utenpå stod navnet mitt med sirlige bokstaver. Maren Wise. Jeg veide det i hånden og kjente hvor lett det var.
Hvis man hopper over prologen, er det slik første kappittel i Marianne Storbergs fengende 1814-roman begynner. (Prologen avslører litt for mye til at den får bli med i omtalen)
Vi blir godt kjent med Maren som er hovedperson og den som forteller om nasjonale begivenheter så vel som smått og stort som skjer på prestegården dette skjebneåret. Etter et kort og prosaisk ekteskap blir hun enke, og i stedet for å slå seg til hjemme hos moren og apoteker-faren i Kristiania, griper hun sjansen da den byr seg, og skaffer seg post som guvernante hos en prestefamilie i Asker. Ganske snart blir hun i tillegg barnas huslærer, og gartner Carls assistent i den planlagte eplehagen.
For meg ble dette en slags "dobbelt-roman", ikke i den forstand at det er to parallelle historier som fortelles, men på den ene sida tegner den et levende og detaljrikt tidsbilde av klasseskiller, levekår, samfunn og politikk i Norge på begynnelsen av 1800-tallet. På den andre sida er det en dramatisk, personlig beretning som inneholder alt man kan ønske seg av en lettlest, underholdende feel-good-roman: en intelligent, smart, kunnskapsrik, utradisjonell og vakker- om enn noe naiv hovedperson, mørke hemmeligheter, kjærlighet, et trekantdrama, sjalusi, hevn, fattigdom og sykdom, rykter, håp og mismot, overraskende rikdom, storslåtte framtidsvisjoner og smertefulle tilbakeslag.
Da historien fortelles, er 1814 for lengst et tilbakelagt kapittel, året er 1833, Maren har fått hendelsene på avstand, og gradvis avslører hun hva som egentlig skjedde, og i etterpåklokskapens lys: hvorfor- og ikke minst hvilke konsekvenser det fikk, for henne selv og flere av de andre involverte. Slutten er mer overraskende enn jeg hadde trudd, og det er alltid et pluss!

Boka har et fargerikt persongalleri, der enkelte av karakterene kanskje blir litt vel teatralske, men selve historien har god framdrift uten at det blir heseblesende. Forfatteren er historiker og hun har virkelig klart å skape et overbevisende og imponerende 1800-talls-miljø. Det er forresten ikke bare omgivelsene og samfunnsånden som virker autentiske, men også språket, og spesielt dialogene er med på å forsterke det historiske inntrykket. "Eplehagen" er både lettlest, engasjerende og fornøyelig, og som alltid er det en fryd å høre Karin Okkenhaug Seim lese!

Andre bloggere har også lest og skrevet om "Eplehagen":
- Groskro anbefaler den som lettlest (og lett-glemt) toglitteratur
- Tine er mer entusiastisk, og betegner den som sterk roman hvor hun ikke fant noe negativt å sette fingeren på.
- Med bok og palett karakteriserer boka som lettlest og gripende- og kommenterer betimelig nok det nydelige framsidebildet.
- Kleppanrova trekker fram hvordan klasseskiller, skrevne og uskrevne regler satte sterke begrensninger på kvinners handlefrihet på 1800-tallet, og var godt fornøyd med å ha fått med seg en vakker feel-good-roman.

Når jeg selv skal konkludere, slutter jeg meg til flertallet av omtalene; en fin historisk roman som gir et levende bilde av Norge på 1800-tallet, og en interessant beretning om hvordan tilfeldigheter kan bli avgjørende for hvilken retning livet ens tar. Det var artig å lese/ høre en så gjennomarbeida og god historisk roman lagt til vårt eget land, og ei tid de fleste av oss (forhåpentligvis!!?) har god kunnskap om, så denne er det lett å anbefale videre!

11:22 timer/ 381 sider
Lydfil fra forlaget / ebokbib 

**************************************************

Til slutt vil jeg gjerne ha hjelp av dere bokbloggere- og for så vidt andre lesere..! Er det noen av dere som har forslag på et godt norsk ord vi kan bruke i stedet for feel-good-bøker? Jeg er kanskje litt rar som synes det til nød kan være greit å bruke feel good når det er snakk om oversatt litteratur, men dette er norsk og jeg får en god følelse når jeg leser- og det irriterer meg at jeg ikke har funnet et godt nosk ord som kan beskrive fenomentet!
Aaargghhh!!
(Et tradisjonelt godt norsk uttrykk for frustrasjon ;o)