lørdag 12. mai 2018

Jeg har utvida den kriminelle bekjentskapskretsen

Jeg tar den andre Berits kriminelle anbefalinger på største alvor, og har endelig tatt meg på tak og lest/ hørt svenske Arne Dahls to nyeste bøker. Sida han debuterte i 1998 har han gitt ut 11 kriminalromaner om A-gruppen og 4 bøker i Opcop-serien, og skal man se på hvor mange språk bøkene er oversatt til og hvor mange land de er solgt til, er jeg temmelig sikker på dette er blant Sveriges mest suksessrike eksporteventyr. Til tross for alt dette - og Berits terningkast, entuasiastiske omtaler og framsnakk, har jeg ikke klart å begynne på noen av disse seriene- for meg er det nærmest uoverkommelig å ta fatt på serier som allerede har mer enn tre-fire bøker klare. (Jeg prøvde meg på Jo Nesbø og Harry Hole i fjor, men interessen dabbet av etter et par bøker. (Nå jobber jeg med motivasjon for å lese/ høre MacBeth, men da skal jeg prøve å komme meg gjennom Shakespeares original først... Det baller på seg)
Tilbake til Arne Dahl! Nå har han nemlig skapt en helt ny serie, og jeg tenker at det er perfekt å begynne på en serie når to bøker har kommet ut. Da rekker man å bli skikkelig godt kjent med hovedrollene og hver enkelts bakgrunn, man slipper den pinefulle ventetida- og irritasjonen med å finne igjen tråden med de nye bekjentskapene når bok to endelig kommer. I tillegg får man dobbelt så god anledning til å finne ut om serien er god nok til at man gidder å følge med videre.
Snasne framsider!!
Bok nummer en, "Utmarker" lånte jeg som lydbok på biblioteket. Den er oversatt av Einar Blomgren, lest av Jan Martin Johnsen og utgitt på Cappelen Damm i 2017.
Femten år gamle Ellen Savinger er sporløst borte, og hun er ikke den første ungjenta som har forsvunnet. Sam Berger sliter med å overbevise kollegaene i stockholmspolitiet om at det kan være en seriemorder som er på ferde. Og hvem kan klandre skeptikerne? Det høres jo søkt ut... En seriemorder? I Sverige? De trur vel mest av alt at det har rabla for ham.. Han gir seg likevel ikke, og etter ei stund er det flere spor som fører mot den svært så mystiske Nathalie Fredén. Det viser seg at hun har ei hullete fortid og har vært på eller i nærheten av flere av stedene hvor jentene har forsvunnet- møtet med Fredén skal vise seg å få store ringvirkninger for Sam. Ganske snart dukker det opp flere og flere spørsmål- og det går ikke lang tid før Berger blir klar over at han egentlig bare har to oppgaver: først finne ut hvem han kan stole på, deretter prøve å finne ut hva som har skjedd med jentene.
Bok nummer to, "Innland" kom ut på norsk tidligere i vinter, men er fortsatt ikke klar som lydbok. Forlaget oppgir at de forventer å ha den i salg 11. juni. Det hadde ikke jeg tålmodighet til å vente på, så jeg kjøpte heller ei svensk lydfil noe jeg lett kan anbefale! Billig moro! Jeg har etterhvert fått litt større forståelse for at enkelte velger å lese bøker på originalspråket- vel og merke under forutsetning av at man har kan språket godt, og svensk er jo omtrent som ei norsk dialekt- null problem.
Her begynner historien bare kort tid etter at saken med de forsvunnede jentene ble oppklart. Som jeg nevnte: om noen av de mange spørsmålene fikk svar, er det fortsatt mange løse tråder fra "Utmarker". Som konsekvens av det som hendte i forrige bok, er Sam Berger og hans nye allierte, Molly Blom, fratatt politilisensene sine og holder seg skjult ved Sveriges utilgjengelighetspol, et øde sted oppe i Lappland. Det er vinter, kaldt, mørkt og uhyggelig. De vet at säpo leter etter dem, men har det ikke helt klart for seg hvorfor- det vil si: Sam med sitt hukommelsestap, skjønner i det hele tatt lite av situasjonen til å begynne med, mens Molly har mer oversikt.
En av Sams tidligere kollegaer, DesiréRosenkvist, gir dem helt uoffisielt i oppdrag å finne ut hva som ligger bak et mystisk brev hun har mottatt, hvilket fører den på sporet av- hold dere fast: en ny mulig seriemorder! Over et visst tidsrom har mødre og deres sønner blitt brutalt myrdet, men på grunn av sprik i tid, sted og delvis ulkare familierelasjoner er det ingen som har sett sammenhengene før nå. Nok en gang blir det en heseblesende kamp for å holde forfølgerne på avstand samtidig som de prøver å hale innpå sitt eget "bytte", som de antar må være en mentalt svært syk person.
Selve kriminalsakene i bøkene er kompliserte,  godt pønska ut og lite forutsigbare, men enda viktigere er den psykologiske spenninga; forteller-perspektivet skifter ofte, man vet ikke bestandig hvem som forteller og hele tida  forpestes lufta og atmosfæren av spørsmålet om hvem som er til å stole på og hvem som har skjulte agendaer. Ettersom ingen kan klare seg alene til enhver tid, de likevel stole på hverandre... Og helst prøve å ha ei bakdør åpen hvis det viser seg at man blir lurt...
Jeg vet ikke om man kan bruke ordet "fargerikt" for å beskrive et persongalleri der mer eller mindre alle har har en tordensky hengende over hodet, der ødelagte sinn, galskap og ondskap går hånd i hånd, men de forskjellige personene er i hvert fall skildret levende, troverdig og med stor psykologisk innsikt.
Språket blir ofte trekt fram som spesielt godt i bøkene til Arne Dahl. For meg er det noe jeg oftere legger merke til hvis jeg leser selv, enn hvis jeg hører på lydbøker som jeg har gjort her. Det jeg kan si, er at jeg i det minste har lagt merke til at han ikke utbroderer unødig mye, han bruker ikke tid eller trykksverte på omstendige beskrivelser av hårfrisyrer, klær eller interiør. Dessuten er det bestandig morsomt å lese/ høre svensk, for svenskene har så mange morsomme ord, og de er så flinke til å ta vare på språket sitt. De er for eksempel veldig gode til å finne alternativer til engelske nyord, der vi bare begynner å bruke de engelske, enten med norsk uttale eller i beste fall fornorsker ordene aldri så lite. Heia Sverige, sier nå jeg!! Det kan forresten bli oppsummeringa mi for "Utmarker" og "Innland" også; Heia Sverige! Jeg gleder meg til høsten, ryktene sier at bok nummer tre "Mittvatn" utgis (i Sverige) senest 31. august. Det blir forøvrig den siste boka som bygger videre som en fortettelse av den forrige. Senere er tanken at serien skal fortsette, men at bøkene skal være mer uavhengig av hverandre. Det er en idé jeg har sansen for! Da er det ikke full krise om man skulle falle av lasset ei stund, og nye lesere må ikke på død og liv begynne med bok nummer en- selv om jeg selvfølgelig oppfordrer til å gjøre det.

torsdag 3. mai 2018

En by som Alice, av Nevil Shute

Ofte er jeg ikke spesielt nøye med å lese vaskesedler når jeg velger meg bøker. Jeg ser et forfatternavn jeg kjenner, en tittel jeg har hørt om eller sett på en blogg eller i ei avis, men når det kommer til stykket vet jeg ikke all verden om hva den aktuelle boka faktisk handler om. Jeg er ingen fan av for detaljerte handligsreferat, og jeg regelrett hater spoilere man ikke har blitt advart om. Det har skjedd mer enn en gang at for mye har blitt avslørt i disse baksidetekstene, og det syns jeg er forferdelig irriterende. Den feilen  kan man i det minste ikke beskylde forlagene for å ha begått når det gjelder "En by som Alice" som plutselig har fått ny oversettelse og nytt liv! Jeg henta fram linker til Lydbokforlaget og Aschehoug da jeg skulle skrive noen bevingede ord om boka etter at den var ferdighørt, og da først leste jeg gjennom presentasjonen de hadde på nettsidene sine.
Hmm... Jøss... Har jeg vært såå bevisstløs mens jeg hørte på..??? Ettersom jeg ikke hadde noen trykt utgave tilgjengelig, måtte jeg ty til Nasjonalbiblioteket igjen. Der lå Anders Hagerups oversettelse fra 1950, så jeg lasta ned, skummet raskt gjennom selve romanen for å dobbeltsjekke hukommelsen min opp mot forlagenes omtaler, og leste nøye da jeg kom til forfatterens etterord.
Først kan dere se hvordan boka presenteres anno 2018:
Den unge engelske kvinnen Jean Paget er tatt til fange av japanske soldater under 2. verdenskrig. Hun blir drevet fra sted til sted på halvøya Malakka i Malaysia sammen med en gruppe hollandske kvinner og barn. I en fangeleir møter hun Joe Harmon fra Australia. Han gjør alt han kan for å hjelpe kvinnene, og Jean forelsker seg i ham. Men når Joe stjeler mat til dem, blir han dømt til døden.

Etter krigens slutt reiser Jean tilbake til London. En uventet arv fører til at hun vender tilbake til Malakka. Der får hun vite at Joe har overlevd på mirakuløst vis. Jean har bare et mål –hun må til Australia for å finne ham.
Understrekningene over er mine, for i det korte sitatet er det ikke mindre enn fire feil! Når det gjelder Malakka/ Malaya/ Malaysia er det forståelig at man kan gå i surr, men hvis man tar seg tid til å sjekke et kart (eller to) blir ting litt klarere: Malakka er ingen halvøy, men en liten del av Malaya-halvøya som igjen er en del av dagens Malaysia. Malysia som navn ble ikke tatt i bruk før 1963, da nye konstellasjoner ble inngått i området, men det er en helt annen, lang og komplisert historie vi ikke skal gå inn på her, utover å legge til at Malaysia er en fiks kombinasjon av Malaya og Asia.. I fiksjonens verden, dvs i romanen, er Jean Paget og alle de andre kvinnene og barna i følget engelske. Hollendere nevnes ikke før i forfatterens etterord, der han forteller at han har brukt en hendelse fra Sumatra der et selskap på omtrent åtti hollandske kvinner og barn ble samlet i nærheten av Padang, før de ble drevet fra sted til sted i to og et halvt år, fram til kriges slutt. Dermed avdekkes neste feil. De møtte selvfølgelig ikke Joe Harmon i noen fangeleir, problemet var jo at de måtte gå mil etter mil, dag etter dag, måned etter måned fordi det ikke fantes noen fangeleir hvor kvinnene og barna kunne oppholde seg! Det får meg nesten til å lure på om den som har skrevet teksten i det hele tatt har lest boka, eller bare fått den kjapt referert av noen som en gang har lest den..? Når det kommer til den ulykksalige episoden hvor Joe kunne mistet livet, ble han aldri faktisk dømt til døden. Noen rettssak, domstol eller dom fantes ikke, men en viss japansk kaptein Sugamo, ble potte sur på grunn av et kyllingtyveri, og bestemte at tyven skulle korsfestes og piskes. At det i praksis kunne være jamngodt en dødsdom, kan ikke vel fullt ut rettferiggjøre et ordvalget som at Harmon ble dømt til døden?

Nu vel... Som dere skjønner liker jeg å spikke fliser, men jeg likte boka minst like godt, bare så det er sagt! Til å begynne med lurte jeg fælt på hvem denne advokaten som forteller historien var, jeg skjønte ikke hvor han kom inn i bildet (det hadde jeg sikkert skjønt mye fortere hvis jeg bare hadde tatt meg tid til å lese noen omtaler først ;o) Det viste seg altså at han var en elskverdig lett aldrende testamenteksekutor som forvaltet Jeans uventede arv. Boka ble gitt ut bare få år etter at andre verdenskrig var slutt, og i det perspektivet var det med stor fornøyelse og interesse jeg hørte Bjørn Fougner lese om holdninger, samfunnsforhold, gjenreising, optimisme, pågangsmot, røykepauser og førtiliters forsendelser av DDT til bruk i den lokale bankfilialen! Beskrivelsene av for eksempel aboriginerne og de japanske soldatene er absolutt ikke av en art noen ville godtatt i dag, men som tidsbilde fra førti-femtitallet er det fantastisk- man rister lett oppgitt på hodet samtidig som man trekker på smilebåndet; verden har heldigvis gått framover, men vi skal heller ikke glemme hvordan historien var.
Dette er en klassiker som mange har et forhold til, og jeg har enda tilgode å høre eller lese om noen som ikke likte boka- derfor tar jeg sjansen på å sette inn filmtraileren fra 1956. Med dagens øyne er den nok tilnærmet katastrofal og ikke særlig egnet til å vekke leselyst, men jeg satser på at dere klarer å skille skitt og kanel, og gjennkjenne litterære perler når noen peker på dem ;o)


For å være helt på at ingen mister poenget, linker jeg til Solgunn som hørte den gamle lydbokutgava, og Ingunn som har hørt den samme som meg. Begge er begeistra og har skrevet gode omtaler.

Forresten: Jeg ble nok litt ekstra glad i boka da Lily dukket opp da Joes snakka varmt om livet på kvegfarmen:
"Moren hennes var en blå krøtterhund, og hun ble parret med en dingo, så Lily er halvveis dingo. Det er ei bonsa bikkje!" Storet bedre en bonsa er det knapt noe som kan bli i livet til Joe, og jeg skjønner godt at han er glad i hundene sine, jeg!
Her er vår lille Lilli, på skitur tidligere i uka. Mens jeg hørte lydbok, fanga hun snøballer i lufta og Enja som ikke er like spretten lenger tok seg av de som datt i bakken-
livet er ikke det verste man har asså!!



 *************
Tørre fakta:
Jeg har kjøpt 2018-lydfil-utgava som er oversatt av Raghild Eikli...
...og suplerte med førsteutgava fra 1950 fra Nasjonalbiblioteket.
Bjørn Fougner leser litt sakte, men med en slags "gammel radio-teater-stemme" som kler historien.
Spilletid 14:30/ 331 sider

Ildhjerter av Kamila Shamsie

Isma, Aneeka og Parvaiz. Tre søsken med pakistansk bakgrunn som vokste opp i London, og som tidlig ble foreldreløse. Det vil si; faren hadde vært jihaddist og døde angivelig under transport til Guantanamo, mens mora som jobbet i et reisebyrå og gjorde alt hun kunne for å rette opp alle skadene og sårene barna var påført som følge av farens livsvalg, brått og uventa døde mens hun var på jobb. Isma som var den eldste av søsknene satte sine egne studieplaner til side for å ta seg av de yndre tvillingene.
Da Aneeka og Parvaiz er atten-nitten år, bestemmer Isma seg for at de er voksne nok til at hun selv kan gjøre alvor av planene sine, og etter en del fram og tilbake drar hun til USA for å studere. Hun holder seg mye for seg selv, er pliktoppfyllende og kanskje litt ensom, men tilfeldigvis treffer hun Eamonn, en gutt hun kjenner til fra oppveksten; sønnen til den britiske innenriksminister som er kjent for å fornekte sin egen muslimske bakgrunn og for å være kald og kompromisssløs. Bakgrunnen til Isma og Eamonn er så forskjellig at det gryende vennskapet ikke utvikler seg til noe mer, men da han treffer Aneeka, innleder de to et heftig og hemmelig forhold. Hemmelig både i den forstand at de skjuler det for familie og venner, og at de holder ting hemmelig for hverandre.
For å komplisere bildet ytterligere, kom det for en dag at forandringa som hadde skjedd med Parvaiz før Isma dro til USA, ikke skyldes ei jente. Han var derimot blitt kontaket av en fyr som ville fortelle ham om aktivist-faren, og han lot seg overbevise om at han burde slutte seg til fremmedkrigerne og dra til Syria for å fortsette kampen faren hadde kjempet mens han levde.

I 2011 leste jeg forfatterens forrige bok som ble oversatt til norsk, "Brente skygger", og da jeg leste innleggene mine om den, ble jeg påminnet om at jeg faktisk hadde utpekt den til en av det årets mest minneverdige leseopplevelser- forventningene var med andre ord høye da jeg begynte på denne. Høye forventninger er velegna til å skape skuffelser, men det skjedde heldigvis ikke i dette tilfelle! Tematikken i seg selv er selvfølgelig både dramatisk, interessant, viktig og aktuelt; ungdom med flerkulturell bakgrunn, identitet, lojalitet, ære, samvittighet, inkludering, radikalisering, makt og maktmisbruk osv... Likevel er det det glimrende persongalleriet som virkelig gjør inntrykk på meg. Dette gjelder både de fire ungdommene, men også de med litt mindre roller, som "tante Nazeen", innenriksministeren og kona hans. Imponerende at såpass mange mennesker blir skildret så grundig i og med at boka bare er på knappe trehundre sider.

Den utgava jeg valgte er fra 1942.
Det er nevnt i bokas etterord, men før jeg kom så langt, gjorde Beathe meg oppmerksom på at historien er en gjendikting av Sofokles´ teaterstykke "Antigone". En gresk tragedie som er en fortsettelse av historien om Ødipus som i vanvare drepte faren sin og deretter giftet seg med sin biologiske mor (Grundig referert i Orhan Pamuks "Kvinnen med rødt hår") Det ligger flere utgaver av stykket på Nasjonalbibliotekets nettsider, og jeg lot meg friste til å lese! Hvor gjenkjennelig kunne det være på en skala fra en til ti? Kunne en cirka 2500 år gammel gresk tragedie (ble første gang vist på ei scene i Aten i år 441 fvt) ha paralleller til våre liv, vårt moderne samfunn?
Jeg er såå fornøyd, og anbefaler virkelig at andre som leser "Ildhjerter" også tar seg tid til å lese "originalen" etterpå! (Knappe 60 knøttsmåsider er fort gjort) Jeg er rett og slett overraska over at jeg ikke et eneste sekund tenkte at "Ildhjerter" var "kunstig" eller oppkonstruert når jeg ser hvor mye som faktisk er "kopiert". At det skulle være mulig å hente fram en så gammel historie å gjøre den så dagsaktuell og autentisk, hadde jeg aldri trudd. Her er så godt som alle navnene fra 441 fvt overført i en litt justert variant i Shamsies roman; Antigone- Aneka, Ismene- Isma, Kreon- Karamat, Teiresias- Teresa/ TerryPolyneikes- Parvaiz osv. Med navnene følger i all hovedsak også det essensielle ved rollene. Alt er veldig lett gjennkjennelig- og ekstra morsomt er det å lese at detaljer som finnes i "Ildhjerter" er henta fra "Antigone", blant annet en ørkenstorm som øyenvitner eller lesere lett kan tolkes som et tegn fra gudene. Dette har fått meg til å fundere på om jeg kanskje burde ta meg på tak å lese mere virkelig gammel litteratur. Jeg vet det er mange som har stor glede av å lese klassikere, og mange av "våre" forfattere har gjort som Shamsie, skrevet nye versjoner av gamle verk- det ferskeste eksemplet er antakelig Jo Nesbøs "MacBeth"som kom ut tidligere i år. Nå er det i alle fall opplagt at jeg må lese den- og Shakespeares original fra 1606. Selv om stykket var pensum på videregående, trenger jeg nok en repetisjon for å få med meg alle fiffige finurligheter jeg antar må finnes...
Akk ja...  Leseønskelista blir ikke akkurat kortere jo mer man leser..!

****************** 
 288 sider
Oversatt av Anne Cathrine Wollebæk
Lånt via Ebokbib



mandag 23. april 2018

Barndomshjemmet av Lisa Jewell

Det er Verdens Bokdag enda en liten time, og jeg har satt meg fore å skrive en aldri så liten bokomtale før datoen blir historie. Lista må med andre ord legges lavt, men det kan kanskje passe bra- jeg trur nemlig forfatter/ forlag også la lista litt ned før de sa seg fornøyd med denne.
Boka handler om familien Bird, med mor, far og fire søsken, to søstre og et par tvilling-gutter. Til og begynne med er alt fryd og gammen, en eksentrisk, sprudlende mor i fargerike, flagrende gevanter. En stillfaren far man kan få inntrykk av har vent seg til et liv i skyggen, litt som en ryddegutt, kanskje? Barna kommer etter hvert i opposisjon mot foreldrene, om enn i ulik grad og med forskjellig uttrykk. Som lyn fra blå himmel skjer det en katastrofe som de ikke klarer å snakke om, og til slutt rives hele den tidligere så vellykkede familien i fillebiter. Som tida går, blir ikke ting enklere, tida leger ingen sår, den lager heller nye- og det går betennelse i de gamle. Til mora dør (en tragisk død), huset må ryddes, begravelse ordnes- og søskenene treffes igjen.
Karaktekortet sier sitt, men jeg kan gjerne utdype litt- jeg rekker det! Familierelasjoner er alltid et aktuelt tema, og det er lett å se for seg at dette faktisk kunne skjedd. (Ofte er det mye mindre som skal til denn det som skjer her, før familier splittes...) Likevel: her blir forholdene litt for forutsigbare. Det eneste som gjør at spenninga holdes oppe på et visst nivå, er at man lurer på hva katastrofen består i, og når det er avslørt, vil man vite hvorfor det skjedde. Med få unntak er resten av de viktige vendingene ganske lett å gjette seg fram til. Pluss for et fargerikt og variert persongalleri. Riktignok synes jeg ikke alle karakterene er like gode- et par av dem er for endimensjonale, men det gjelder heldigvis ikke dem som har de viktigeste rollene, så da er det til å leve med. Miljøskildringene er gode- omgivelsene gir etter hvert visse assosiasjoner til "Harpiks" av Ane Riel, hvis du har lest den? Språket er litt knotete, antakelig ei blanding av litt dårlig oversettelse og dårlig utgangspunkt. I ei knakande god bok hadde jeg nok ikke hengt meg opp i det, men når handlinga også halter litt, blir annet smårusk også iriterende. (Som forskjellen på grus i skoa en finværsdag med humøret på topp, og grus i skoa en dag man har stått opp med feil fot først, fått fartsbot, kommet for sent på jobb, tygd i stykker ei tann, mista mobilen osv.) For meg ble slutten både for enkel og for lykkelig (da har jeg antakelig gitt for mye hint til at noen blir nysgjerrige nok til å ville lese den selv, men det får gå- det er uansett ei bok man lever godt uten å ha lest...). Jeg har sett mange nok dårlige familieforhold til at jeg VET at så enkelt er det ikke! 

Boka kjøpte jeg på salg for snart to år sida så det var på tide at den ble lest. Ettersom jeg kjøpte boka er det rimelig å tru at jeg hadde visse forventninger, som -skal man dømme etter hvor lenge den ble hyllevarmer- ganske raskt utvikla seg til skepsis... Vel; nå er jeg fornøyd med at den er lest og kan ryddes vekk! Boka er mitt bidrag til månedens bokhyllelesing hos Hedda med boktankene. Tema for april er "ei bok som tar utgangspunkt i en familie", så da er det bare å granske hyllene for bøker som er filmatisert som er tema i mai. Foreløpig har jeg ingen opplagte kandidater, men det er vel ikke utenkelig at det kan dukke opp noe!

mandag 16. april 2018

Kort og godt

Tida flyr, sola sin, fugla syng og det er mer enn nok å henge fingra i. Skiturer som må gås, bøker som skal leses, vegger males, klær vaskes, hunder luftes og koses med... Det er mye det ikke blir tid til, å skrive om alle disse bøkene er en av de tingene det er lett å nedprioritere. Igjen og igjen. Det får bli et aldri så lite samleinnlegg igjen. Korte oppsummeringer og linkinger til bloggere som har lagt arbeid og sjel i å skrive velbegrunna og grundig. I håp om at skrivelysta snart kommer ut av vinterdvalen- det er jo så mye annet rart som tiner fram nå, så hvorfor ikke!?

 "Folk jeg husker" av Joakim Kjørsvik. (Kolon, 2017)
Inspirasjon: Ellikken sin entusiastiske omtale.
Beathe og Kvardagsbiblioteket har også skrevet om boka.
Ebokbib.

Gjennom korte og lengre novellelignende beskrivelser og minnebilder får man etterhvert god kjennskap til forfatterens (?) oppvekst, ungdomstid. Jeg husker Eva... Jeg husker Knut... Han forteller hvordan han husker den ene og den andre bipersonen som har kommet og gått i livet hans, noen husks på tross av at det egentlig ikke var noe minneverdig med dem, andre huskes kanskje fordi de hadde skjellsettende opplvelser sammen. Spørsmålet er selvfølgelig om disse bipersonene husker det samme? Og hvordan vil en selv bli husket? I det store og hele er vi bipersoner for alle andre enn oss selv, og kanskje våre aller nærmeste... Folk flest setter jo ikke varige spor etter seg...
Boka er fornøyelig morsom, original og så kort at det er beundringsverdig lett å skvise den inn mellom alt det andre man har planlagt å lese. Terningkast 5!

 "Vennskapets pris" av Kjell Askildsen (Oktober, 2015)
Inspirasjon: Heddas Bokhyllelesing i mars
Tine, Marianne, Beathe og Anita har lest og skrevet om boka og inntrykket mitt er at de mest av alt er enige med seg selv og hverandre om at de ikke er sikre på hvor bra denne novellesamlinga er, men likevel er fornøyd med å ha lest den. Helt sikkert er det at det var en overraskelse da den kom ut, nitten år etter at hans forrige utgivelse. Dette var mitt første møte med forfatteren, men han er jo kjent som en av Norges beste, dermed var forventningene så absolutt til stede da jeg begynte å lese. Man kan sikkert lese samlinga på ulike måter, men for meg handlet de tolv novellene om mennesker som har mistet kontakten, forsøker å opprettholde kontakten, passe inn, finne sin plass i fellesskapet. Det er melankolsk, kanskje litt dystert? Ikke kjempe-engasjerende, men med fint språk og enkelte sterke bilder. Jeg satt egentlig igjen med en fornemmelse av at det ble servert left overs. Rester kan være vel og bra det, og forklaringa kom bakerst, der forfatteren forklarer bakgrunnen for at novellene som ble skrevet i perioden mellom 1998 og 2004 til slutt ble samlet og utgitt, til tross for at han i utgangspunktet ikke var sikker på at det var bra nok. 
Mens man kan "jobbe seg inn i" en roman, har ikke noveller et omfang som gir rom for det. De må treffe med en gang, hvis ikke faller de lett til jorda med et hult dunk. Jeg konkluderer med at denne kasnkje passer bedre for mennesker som har andre livserfaringer enn det jeg har- uten at jeg dermed kan si hva jeg mangler av erfaring, eler hva disse andre, mer fornøyde leserne har med seg av bagasje.
(Boka vant jeg i en instagram-konkurranse) 

 "Jeg har ennå ikke sett verden" av Roskva Koritzinsky er ei novellesamling jeg har hatt lyst til å lese lenge. Ikke lenge etter at jeg i et annet blogginnlegg skrev fordelaktig om forfattere som har lest inn lydbøker, dukket denne opp på Lydbokfolagets sider, og etter forespørsel fikk jeg lydfil tilsendt fra forlaget. Og, ja... Hva annet kan jeg si enn at dette ble unntaket som bekrefter regenel..?! Jeg og Roskva fant ikke helt tonen, og det føles litt feil at jeg skal si at forfatteren ikke har formidla boka si rett, men for meg ble innlesinga altfor dvelende og med altfor mange og lange lesepauser. For å holde på interessen synes jeg lydbøker må ha et visst tempo- det er nesten slik at jeg raskere jo bedre. 
Uansett, forfatteren og boka har fått så mye positiv oppmerksomhet at jeg kunne ikke gi opp selv om jeg ikke ble fortrolig med innlesinga. Veien til ebokbib var kort, og der lå den leding og klar til nedlasting. Endelig kom jeg skikkelig i gang med lesinga, og andre forsøk ble en fin opplevelse. Tematisk har disse seks novellene en god del til felles med Askildsens "Vennskapets pris", i og med at de handler om mennesker som strever med å passe inn i felleskap og / eller forhold til andre. Forlaget skriver:
En ruskonsulent forelsker seg i klienten sin.
En ballettstudent slutter å møte opp til dansetimene.
En ung kvinne manipulerer elskerne sine.
Et nyfødt valpekull forsvinner sporløst fra et hus på landet.

«Jeg har ennå ikke sett verden» er en novellesamling om kjærlighet. Om mennesker som iherdig arbeider for lykken, friheten og skjønnheten samtidig som verdens katastrofer og mysterier langsomt rykker nærmere.
Jeg ble mye mer engasjert av disse novellene enn jeg ble av Askildsens- kanskje er gjenkjennelsesfaktoren høyere her? Kanskje en kvinnelig forfatter er bedre til å finne de rette knappene å trykke på for å treffe kvinnelige lesere? Kanskje det at novellene her er litt lengre gjør at de får tid til å bite seg mer fast? Og apropos bite seg fast: Jeg digger fiffigheter som at den siste novella biter den første i halen ;o) Jeg ser ikke bort fra at jeg kan finne på å høre forfatterens innlesing en gang, helt sikkert er det at jeg kommer til å lese mer av det hun har gitt ut- og antakelig følge med når hun kommer med noe nytt også!
Beathe og Ingunn har lest, likt og blogget grundig om samlinga- les gjerne det de skriver!


torsdag 5. april 2018

Skjulestedene av Katherine Webb

I et innlegg i februar i år, skrev jeg litt om bøker med framsider (og titler) som ikke yter innholdet rettferdighet, og der ble blant andre Katherine Webb nevnt. Hun gjør alltid grundig research, har stor variasjon i temaene hun velger å skrive om og hun faller ikke for fristelsen å velge lettvite løsninger. Til tross for stor spennvidde i forfatterskapet har ikke forlagene klart å videreformidle noe særlig annet enn heelt typisk dameroman. Synd!! I påsken hørte jeg hennes nyeste roman/ første krimroman, "Skjulestedene" og det ble nok en knallbra leseopplevelse!
Jeg hadde allerede fått med meg at Webb hadde pønsket ut en fiks vri på slutten, at hun virkelig ville overraske leserne, så jeg burde selvfølgelig vært godt forberedt, men neida. Jeg ble ikke bare overraska, jeg ble rett og slett tatt på senga så grundig at jeg måtte sette boka på pause for å tenke meg grundig om: Var det jeg som ikke hadde fulgt med- eller var det noe som hadde gått feil i oversettelsesprosessen? Etter litt grublerier og rene Sherlock Holmes-granskinga, gikk det plutselig opp et lys for meg, og jeg kunne koste på meg både glis og fnis- det var virkelig ikke mer som skulle til enn den ene bitte-lille detaljen! Ha- jeg innser at verden ikke har gått glip av noen stor detektiv ved at jeg valgt en annen retning!

Året er 1922, stedet en søvnig liten landsby kalt Slaugterford. Femten år gamle Terta Cartwright (navnet er en oversettelse av engelske Pudding, et kallenavn hun fikk fordi hun var så glad i kaker...) jobber i stallen ved Manor Farm, mens broren hennes, Donny, som ble hardt skadd på slagmarkene i første verdenskrig, har fått lov til å jobbe der som assistent for gartneren til tross for at skadene har gjort ham temmelig hjelpesløs. Da Alistair Hadleigh, den sympatiske eieren av både Manor Farm og papirfabrikken blir funnet drept, brutalt slått ihjel med en spade, blir mistanken raskt rettet mot Donny som ikke kan gjøre rede for seg eller forklare hvordan han skulle ha endt opp tilgriset av blod og med spaden mellom hendene. Terta er hellig overbevist om at broren aldri kunne ha gjort noe slik, og etter hvert klarer hun å overbevise Alistairs unge enke, Irene, om at det MÅ finnes en annen forklaring.
Samtidig følger vi en parallellhistorie, hvor den stumme jenta Clemmie er hovedperson. Hun kommer fra en fattig familie, som blant annet leverer melk til kantina på papirfabrikken. Enhver skjønner at disse trådene til slutt vil knyttes sammen, men for lesere med så dårlig utvikla detektiv-egenskaper som jeg har, er problemet at koblingsmulighetene er så mange! Når sammenhengen endelig går opp for leseren, er det plutselig mye som blir fikst og finurlig!
Jeg anbefaler dere rett og slett å lese denne! Jeg kan nesten garantere at mange vil bli overrasket over hvor intrikat og velkomponert hun skriver. Persongalleriet er truverdig og mangfoldig, miljøskildringene fargerike og overbevisende og denne gangen er plottet virkelig av de beste. Hvis jeg skal sette fingeren på noe, så må det være at jeg stusser over enkelte ord i den norske oversettelsen. Tidlig i boka sies det for eksempel at døden ikke var noe ekspsjonelt:
Det gikk knapt et år uten at noen mistet et nært familiemedlem i influensa eller spasmer.  
Her lurer jeg litt på hva slags spasmer det er snakk om..?! I den originale utgava står det:  
Fits, flu and seizures took their annual tithe of loved ones.
og ved hjelp av googla og kvakksalver-fornuft, har jeg resonnert meg fram til at det antakelig er snakk om feberkramper. Jaja, noen fliser skal man jo spikke og det ser ikke ut som verken oversetteren eller jeg klarte å finne noe fornuftig forklaring på hva "fits" betyr her, uten at jeg kan si det har forringet leseopplevelsen det minst. (Oversettelsestips mottas likevel med takk!!)
Lydbok, sol, blå himmel, topptur, utsikt, ski, hund, bringebærsaft og kanelsnurr- livet asså..!!

Spilletid 15:51/ 398 sider
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud
Oversatt av Jan Chr. Næss
Lydfil fra forlaget.

mandag 19. mars 2018

100 umistelige ting av Lucy Dillon

Også jeg som trudde jeg hadde fått litt overdose av feel-good bøker etter det ikke helt vellykka møtet jeg hadde med "Den andre kvinnen" for ei stund sida. Ja, så feil kan man altså ta!
Jeg trur denne historien begynte før jul i fjor, jeg husker ikke helt sikkert. Jeg husker at jeg ganske så overraskende fikk ei bok i posten fra Cappelen, og jeg husker at den ganske raskt og uten videre undersøkelser ble satt i ulest-hylla. Jeg hadde en god del andre ting på gang, både på lesefronten og ellers. Så ble den glemt, til jeg begynte å forberede påske... Da var det endelig på tide å ta for seg den lille meteren med uleste bøker, og der dukket Dillon opp igjen. Hmmm... Det ringte svakt i noen små bjeller langt bak i hjernebarken... Hmmm... Dillon... Dillon..? Hmmm...
Og så: Ja visst!!! Ensomme hjerter og hjemløse hunder!! Den likte jeg jo kjempegodt!
Derfra var veien kort til å spørre O Store Internett om andre hadde omtalt eller anbefalt boka. Det viste seg at Heartart-Beate hadde lest den og likte den særdeles godt- det lovet bra, og jeg snublet videre inn i nettet til jeg kom inn på en nettbutikk hvor den svenske lydboka blinket og strålte til den nette sum av 73 kroner!
Nå ber jeg den oppvakte leser om å studere de to bildene over her; finnes det en vesentlig forskjell på den svenske og den norske utgaven? Jo, for det gjør det nemlig! Svenskene har kosta på seg en hund i forgrunn, mens nordmennene bare har den med som en ubetydelig skygge langt bak i bildet. Jeg gikk for den svenske, med en skinnmager greyhound, såpebobler og lyd på øre, og kan ikke si annet enn at den ikke ble ei av årets påskebøker, ettersom den ble slukt på en-to-tre ;o)

Etter en lang sykdomsperiode og påfølgende skilsmisse skal Gina Bellamy prøve å stble en ny tilværelse på bena. Hun har kjøpt ei flunka ny leilighet hvor alt er hvitt og rent- altså en stor kontrast til det store, gamle herskapshuset hun flytter fra. For at leiligheten skal komme til sin rett, bestemmer hun seg for å gå drastisk til verks, og kvitte seg med mest mulig av alle de gamle tingene sine. Hun sorterer med hard hånd; kaste, gi bort, selge, og beholde. Målet er som tittelen sier å bare beholde hundre umistelige ting. (En filosofi jeg har stor sans for, og bare så det er sagt: Man trenger ikke å vente på at livet skal rase sammen før en tar en materiell detox, men det er definitivt smart å begynne en dag man er litt sint...) Gjennom ryddeprossessen dukker det naturligvis opp mange minner, og dermed avdekkes mer og mer av Ginas fortid. Parallelt med disse gamle minnene, får leseren ta del i hverdagslivet hennes, venninnemøter og arbeidsdagene som "renoveringskonsulent" for verneverdige hus.
Hva er så greia med bikkja på forsida? Jo, Gina skal selge en kostbar og nærmest ubrukt sykkel, og han som skal kjøpe den vil prøve den en tur før han bestemmer seg. Gina har lært seg at man kanskje bør være litt skeptisk, og ber om at han legger igjen noe som sikkerhet for at han kommer tilbake og ikke lurer henne. "Panten" blir hundre pund og den magre og nervøse hunden. Selvfølgelig ser hun aldri noe mer til hverken sykkelen eller mannen...

Dette er ikke bare lett underholdning og feel-good. Det ligger mye alvor og visdom i bunnen, men de temaene vil jeg ikke avsløre her- det er liksom noe av de viktige tingene som avsløres bit for bit... Noen hint kan dere under tvil få: vennskap, relasjonene mellom foreldre og (voksne) barn og kontrastene mellom lykke og dødsangst.
Jeg likte denne kjempe-kjempe godt! Den er klok og varm, med underfundigheter og en passe dose humor. Om det tok utilgivelig lang tid før jeg skjønte hva det var for en kostelighet jeg hadde fått i hende, tok det også flaut lang tid før jeg skjønte at denne vagt hang sammen med "Ensomme hjerter og hjemmløse hunder". Først da Rachel, en av Ginas nye venner fortalte at mannen hennes var veterinær, tente den gamle glødepæra... Herre min; jeg hadde jo oppdaga at forfatteren var den samme og at omgivelsene og miljøet var ganske likt, og likevel altså... Nu vel; å møte gamle litterære favoritter på nytt var bare hyggelig, det! Og jeg skal være litt mer observant når jeg skal høre eller lese mer av Lucy Dillon- for det må jo bli mer. Flere bøker er  allerede oversatt og lest inn på svensk, og jeg regner med at Cappelen kommer til å forbarme seg over norske tilhengere etter hvert.
Apropos norsk og svensk. Jeg er glad i det svenske språket, og kost meg nesten glugg i hjel mens jeg hørte Anna-Maria Käll lese. For moroskyld sammenlignet jeg oversettelsene litt hist og her- og mye var faktisk overraskende ulikt! Jeg har ofte tenkt på at oversettere har et stort ansvar ikke bare for å gjenfortelle handlinga nærmest ord for ord, men også for å videreføre stemningen forfatteren har skapt.
To eksempler fra samme side (264):

Det første er Naomis sms-svar på ei melding fra Gina, på norsk:
"Greit med hund så lenge vi kan møtes i parken. Willow litt masete, tar ikke sjansen på kafé. Er der om en time. Ikke spør. Stikkord: toalett."
Den svenske oversettelsen:
Hund ok. Kan vi sees i parken? Willow dårlig i magen, vågar inte gå på café. Kommer om nogon timme. Måste duscha av henne först- då förstår du."

Rett etter spør Nick om hunden vil ha noe mens de selv drikker kaffe, på norsk:
"Og den herren der?"
"Han kommer sannsynligvis til å prøve å spise det du spiser."
Den svenske oversettelsen:
"Och hans nåd, här?"
"Om han vill ha något, säger han säkert till." 

Det er da ganske stor forskjell, synes dere ikke? Jeg har ingen formening om det ene er bedre eller mer rett enn det andre, men jeg synes som sagt det er interessant og konkluderer med at å være oversetter ikke kan være noe plankekjøring! Forresten dukket det opp en konklusjon til; det sikreste hvis man vil få med seg alle nyansene og stemningene forfatteren har hatt i hodet i løpet av skriveprosessen, er å høre lydbøker der forfatteren selv leser! Det er ikke mange forfattere som gjør det, i farta kommer jeg på Øystien Wiik, Cecilie Enger, Per Fugelli (RIP) og Edvard Hoem. I tillegg har både Ingeborg Senneset og Olaug Nilssen lest inn sine nyeste BBP-aktuelle bøker, og det er både synd og skam at jeg ikke hadde fått med meg det, men leste selv. Flere bevis på at jeg ikke er helt oppvakt...
Dobbel tommel-opp kan vel ikke misforstås? Alle bør unne seg en Dillon i blant ;o)

Originaltittel: A Hundred Pieces of Me
431 sider
Oversatt av Bente Rannveig Hansen
CappelenDamm, 2018
Forhåndseksemplar fra forlaget/ kjøpt lydfil