onsdag 17. januar 2018

Tilbake til framtida

1. januar 2011 presenterte jeg tanken bak denne bokbloggen for aller første gang. Slik så det ut:


Ikke så mye nytt under sola, men jeg hoppa litt rundt fra blogg til blogg her ei natt, og da jeg så at Så-Rart-Silje hadde som mål å lese seg til ti forskjellige land i løpet av året, fikk jeg en påminnelse om hva som var utgangspunktet mitt for å opprette en bokblogg: Jorda rundt på 365 dager- det var faktisk navnet på bloggen det første året ;o)

Nå har jeg bestemt meg for å sette strek for 2017, de som ikke er skrevet om nå, får forbli ubeskrevet.  Jeg har mer lyst til å fornye passet mitt, rykke tilbake til start, og finne nye gode leseopplevelser. Om jeg ikke slavisk skal gå etter nye land å besøke via bøkene, så vil jeg i det minste ha det litt i bakhodet når jeg velger bøker. Jeg vil prøve å prioritere forskjellige land for å sjå hvor langt jeg kan komme i løpet av 2018. Av kartet fra desember 2011, ser det ut som jeg hadde vært innom sånn omtrent 30 land- ikke ille, men absolutt med et visst forbedringspotensiale. Dessuten: sida 2011 har vi fått e-bøker, lydbok-apper og e-bokbib, så tilgjengeligheten er nesten ubegrensa. ( I samme periode har vel prisene på flybilletter også blitt betydelig lavere, men jeg tenker jeg holder meg her på berget og lar bøkene ta meg med ut i verden.)

Jeg har ikke den største ulest-samlinga, men noen bøker som passer til prosjektet står klare og venter. Jeg har trua på en skikkelig kick-off med Helga Fatlands "Grensen", som har fått kjempemye og bare positiv omtale etter at den kom ut i høst. Den ble overraskende fort ledig på ebokbib, jeg har så vidt begynt å kikke på den, og gleder meg til å lese videre- utfordringa blir å lese ferdig før lånetida går ut...
Motlys og blitz- og muligheter for snømåking i dag også!
Ellers har jeg "Den stumme gutten" av Parinush Saniee med handling fra Iran som jeg vant i en instagram-konkurranse før jul. "Alene sammen" av Abraham Verghese hvor mye av handlinga er lagt til Etiopia (den endte opp hos meg på en helt spesiell måte, men den historien vil jeg spare til boka er lest og jeg skal skrive om den!). "Den lave himmelen" av Anthony Marra blir den første boka jeg noensinne har lest fra Tsjetsjenia. Orhan Pamuks "Snø" hadde jeg ment å lese i siste runde av Heddas bokhyllelesing i fjor, den er så vidt påbegynt, men slett ikke fullført enda, så da blir det en tur til Tyrkia. Med Arundhati Roys første bok "Guden for små ting" blir det en ny rundtur i India og ikke minst gleder jeg meg til å lese Yaa Gyasis romandebut "Komme hjem" som er beskrevet som en storsått fortelling om slavehandel og slavenes etterkommere i over trehundre år. Da blir det først og fremst Vest-Afrika, og det området som i dag heter Ghana som blir målet.

Til slutt er det bare én ting som gjenstår: Jeg trenger selvfølgelig noen flere "reise-tips", og det trenger absolutt ikke være bøker av nyere dato- har dere tips, nye eller gamle så vil jeg gjerne høre det! Bibliotekene har jo det aller, aller meste et eller annet sted, så det at bøkene kanskje ikke er i salg lenger, er heller ikke noe problem. Jeg ønsker meg først og fremst romaner med fascinerende personer, eksotiske miljøer, gjerne historiske, dramatiske, tankevekkende, engasjerende, rørende og overraskende handling. Sakprosa er også interessant så lenge bøkene har et visst driv og nerve.

  

søndag 14. januar 2018

Ministeriet for den høyeste lykke av Arundhati Roy

...har blitt en propp i systemet. Ellers er det vel heller slik at enkeltsaker ender opp som propper i ministeriet, men ingen regel uten unntak, altså. Denne gangen dreier det seg om en propp i skrivesystemet, og nå MÅ jeg bare kjøre på med noe a´la Albyl-E, få løst opp elendigheta og komme meg videre. Jeg har jo tross alt andre bøker jeg skulle ha skrevet om- og ikke minst bøker som venter på å bli lest... (Bare for å nevne en, så ble "Guden for små ting" av samme forfatter satt øverst på ønskelista til jul, og da den var på supertilbud hos Norli, spleisa Enja, Pippa og Lilli på bok til mor til jul ;o)
Romanen er... rett og slett ubeskrivelig. Handlinga så mangslungen, fargerik og uforutsigbar at det føles som å gå i søvne, uten kart eller kompass i en labyrint av et eventyrland. Man kan aldri gjette seg til hvem eller hva som dukker opp rundt neste sving, bak neste bakketopp.
Slik presenterer forlagene mesterverket:
Ministeriet for den høyeste lykke tar oss med på en reise over flere år og på tvers av et subkontinent – fra de trangbodde nabolagene i Dehlis gamleby til den blomstrende verdensmetropolen som omgir den, til den vakre Kashmirdalen og skogene i det sentrale India, der krig er fred og fred er krig og der man, fra tid til annen, erklærer «normaltilstand».

På en gravlund utenfor murene til Delhis gamleby ruller Anjum, som før var Aftab, ut et tynnslitt persisk teppe og gjør stedet til et hjem. En natt på slaget tolv dukker en nyfødt jente opp i en krybbe av søppel på et fortau i New Delhi. Og den gåtefulle, men sterke Tilo er like mye et fravær som et nærvær i livene til de tre mennene som elsker henne.

Ministeriet for den høyeste lykke er både en fortelling om kjærlighet og en resolutt protest. Menneskene vi møter slås i bakken, reddes og stables på beina igjen ved hjelp av kjærlighet – og håp. Romanen er et kraftfullt og originalt flettverk, like oppfinnsom som den er bevegende. Og fra hver side lyser Arundhati Roys makeløse evner som historieforteller mot oss.
Jeg hadde store forventninger og var spent da jeg begynte å høre lydboka første gang- og jeg fikk ikke tak på historien i det hele tatt: Hva ver nå dette her for noe?? Jeg skjønte med en gang at det ikke var boka, men meg det var noe galt med, så igjen måtte jeg ty til e-post for å tigge meg til et anmeldereksemplar av papirtypen for å knekke koden. Da det var gjort, var jeg frelst, og jeg utroper den herved til en opplagt kandidat i kategorien "Hvilken bok ville du hatt med deg på en øde øy?" Og det er selvfølgelig alt dette overveldende eksotiske, vakre, tragiske, fantastiske, korrupte, forkrøplede, kjørlighetsfylte, onde, naturlige, falske som gjør romanen så vanskelig å skrive om. Jeg anbefaler dere å gå inn på Pax-linken nedenfor, der har de klippet ut en rekke sitater fra dyktige anmeldere som hyller boka og gir den alle de fine ordene jeg selv ikke klarte å finne fram.
Gjennom hijraen Anjum blir vi med på en livsreise, et studium i samfunnsfag, historie, sosialantropologi og humanisme i ordenes videste betydning. Vi blir kjent med familiebakgrunnen hans/ hennes og vi blir godt kjent med et stort og fargerikt persongalleri. Enkelte ganger mistet jeg litt oversikten over aller forbindelsene, men da jeg først hadde kommet i siget, var det umulig å la detaljer bli et hinder for å fortsette oppdagelsesferden. Det ble som å være fanget i ei stri elv: man må bare la seg drive med, selv om man ikke rekker å registrere alt som befinner seg langs elvebredden.
Jeg vet det er mange bokbloggere (og andre potensielle lesere!) som er glad i å reiser, og jeg vet det er mange som ikke er spesielt ivrige etter å dra på ekspedisjoner selv, men som likevel elsker å lese bøker med handling fra fjerne himmelstrøk. Vel, dette er boka for dere- den er uforglemmelig, og til tross for at jeg nå både har hørt og lest boka, er jeg ikke ferdig med den. Den ligger nedlasta på mobilen slik at jeg bestandig har den tilgjengelig og kan høre litt når anledningen byr seg!
Ei av fjorårets beste bøker, om ikke DEN beste

*******************
Spilletid 13:18/ 430 sider
Glmrende oversatt av Kirsti Vogt
Lydboka er lest inn av alltid dyktige Ingrid Vollan
Lenger unna eksotiske India, er det knapt nok mulig å komme.. Fra lørdagens luftetur, vi kom over tåka og så et og annet glimt av blå himmel.

fredag 5. januar 2018

Toget har gått for Anton og andre flokkdyr

- og det er virkelig synd! Hadde jeg tatt meg sjøl i naken et par dager tidligere, hadde det vært håp, men sånn er nå en gang livet: hvis du mot formodning skulle rekke det toget, er det store sjanser for at noe annet uforutsett vil hindre deg i å følge planen- det kan nok godeste Anton skrive under på!
"Anton og andre flokkdyr" av Gudrun Skretting ville vært en fin-fin kandidat til BBP åpen klasse, men jeg innser at jeg er for sent ute til å smitte mange nok med nominasjonsentusiasme, og får nøye meg med å anbefale dere å lese ei knakande god ungdomsbok, kun for lesegledes skyld. Boka har allerede fått ARKs Barnebokpris for 2017. Prisen stemmes fram av titusen (!) femte-, sjette og sjuendeklassinger- og med all respekt å melde: det veier nok i hvert fall ikke mindre enn enn bokbloggerpris, stemt fram av noen titalls bokbloggere langt bortenfor målgruppa...
Apropos Bokbloggerprisen: I følge Wikipedia finnes den ikke en gang! Godt over femti litteraturpriser er lista opp, men noen Bokbloggerpris finnes altså ikke...
Uansett: jeg fant en videosnutt hvor forfatteren selv forteller om boka:
Dette er bok nummer to om Anton, jeg er så heldig at jeg ikke har lest den første, og går her og gleder meg til å lese (eller kanskje aller helst høre?) "Anton og andre uhell"- jeg må bare komme i mål med fjorårets etterslep hva gjelder halvleste bøker og uskrevne omtaler.

Vi møter altså Anton som skal begynne på ungdomskolen. Planen er enkel: han skal ligge lavt, ikke stikke seg fram, bare følge strømmen- være en anonym del av flokken på savannen... Nå går det jo ikke slik, for det er ikke mer en en aldri så liten forsnakkelse som skal til for at de kule gutta tar det for gitt at Anton er en av dem. Anton føler seg dratt mellom lojaliteten til de gamle vennene, og ønsket om å bli en del av den kule gjengen. Forviklinger, unnamanøvre og nødløsninger står i kø, og humor og alvor går hånd i hånd når han skal prøve å sjonglere de forskjellige rollene.
Forfatteren  briljerer og skinner når hun ved hjelp av naturfag om flokkdyr, gnuer, løver og survival of the fittest, dyrens overlevelsesteknikker, språk og signaler trekker paralleller mellom livet på en ny skole og livet blant løver, antiloper og elefanter. Å være en overlever på ungdomskolen er ingen enkel operasjon, og for å si det med Antons egne ord:
Jeg kjenner det langt inn i sjelen: Survival of the fittest er noe dritt.(...)
For hvem har sagt at det skal være øverst og nederst? Hos menneskene? Hvem har sagt at Karl og Sindre er på toppen, og at Ole og Karoline er i bånn?
Og hvorfor snakker ingen om innerst? Eller ytterst? Det er jo mye, mye viktigere.
Men jeg er sint på meg selv også. Fordi jeg har prøvd å gli hele denne høsten, som en slags geléklump uten vilje. En som kan formes og skvises og passe inn der andre vil ha meg.
Det er nemlig ikke alltid man bare kan gli. Noen ganger må man velge.
Ei sjarmbombe av ei bok! Den er fornøyelig og morsom, med dybde og et klokt budskap. Vi blir kjent med de mest sjarmerende og elskelige nedrene du kan tenke deg, og krysser fingre for at Anton både skal klare å stå opp for seg selv og backe opp de andre som trenger en klapp på skuldra og noen å støtte seg til. Det handler om identitet og vennskap, lojalitet og om verdien av noe så enkelt som det å være snill.
Det er mulig det var jeg som var i det emosjonelle hjørnet, alternativt at den siste skvetten med rødvinsgløgg ble litt for drøy, men jeg ble faktisk rørt og kan ikke skjønne annet enn at boka er et perfekt virkemiddel for å vekke leselysta hos publikum omtrent på samme alder som Anton. Vi som har passert tenårene for flere tiår sida, kan bare glede oss over at forfattere og forlag satser og tar ungdom på alvor!
*****************************
Anton og andre flokkdyr av Gudrun Skretting
Ebokbib
...Det snør og det snør og vi snør nesten ned... Lenger unna savannen kan man vel umulig komme?



torsdag 4. januar 2018

Seks historier, av Matt Wesolowski

Denne begynte jeg på som lydbok, men... Har jeg nevnt sviktende konsentrasjon? Jo, jeg har visst det, og om jeg legger litt tjukt på, så ble denne et høyst uskyldig offer for den periodisk sviktende mentale helsa mi.. Vel, den som gir seg er en lort; jeg sendte en forsiktig e-post til Font som har gitt ut papirboka, forklarte hvor forvirra jeg ble, og fikk et anmelder-eksemplar som supplement til lydbok. Da ble alt så meget bedre!
I 1996 drar "Vandrerne", seks ungdommer og to voksne ledere på helgetur til Scarclaw Villmarksenter. I løpet av natta og under uklare omstendigheter forsvinner en av guttene, Tom Jefferies. Han blir ikke funnet før året etter, da en guttegjeng anført av Harry Saint Clement-Ramsey, arvingen til Villmarksenteret, ganske så impulsivt bestemmer seg for å dra dit på jakt. Stemningen blant kameratene er spent. De er langt fra erfarne jegere, har lånt med seg noen rimelig ustyrlige hunder- og alle er naturligvis kjent med hva som skjedde året før, har hørt alle ryktene som verserte etter forsvinninga, de vet om farene som skjuler seg i terrenget (gamle gruvesjakter, bunnløse myrer osv) og de har hørt de gamle vandrehistoriene om ovenaturlige vesner som holder til i de utilgjengelige myrområdene. I kombinasjon med store mengder alkohol, var det nok ikke til å unngå at adrenalin-nivået gikk i taket da de oppdaget et digert beist utenfor vinduene. Da liket plutselig dukket opp i området som hadde vært gjennomsøkt tidligere, ble det satt i gang ny etterforskning, men det ble nok litt harelabb for ikke å traumatisere ungdommene mer enn nødvendig. Det ble raskt konkludert med at det måtte ha skjedd ei ulykke. Det ble lagt lokk på saken, ingen uttalte seg og "Vandrerne" ble oppløst og spredt for alle vinder.
Tjue år etter plukker den mystiske podcast-journalist-legenden Scott King opp tråden. Han vil prøve å finne nok puslespillbrikker til at lytterne kan gjøre seg opp ei mening om hva som skjedde da Tom døde, for er det nå så sikkert at det "bare" var ei ulykke? I løpet av seks podcast-episoder lar han de gjenlevende ungdommene samt noen av de voksne involverte fortelle hvordan de opplevde helgturen.
Det er en kjennsgjerning at to mennesker aldri opplever en hendelse likt, og vi vet at hukommelsen ikke er pålitelig. Etter at det har gått to tiår, er det sannsynlig at de fleste, bevisst eller ubevisst, har justert sin versjon av gjengen og turene de dro på. For hver episode som legges ut, trer personlighetene tydeligere fram og inntrykket av gruppedynamikken nyanseres. Det viser seg at det var mye som ulma under overflata på den tilsynelatende sammensveisede og velfungerende gjengen.
I tillegg har man disse vandrehistoriene- hvor mye sannhet kan det være i dem? Ble ungdommene påvirket av sagnene og i så fall hvordan? Her er det mange brikker som skal legges for at bildet blir fullstendig nok til at man kan konkludere med noe som helst!

I rettferdighetens navn må jeg aller først si at det absolutt ikke er noe som helst i veien med oppbygginga eller plottet her. At jeg slet med å komme inn i historien må jeg ene og alene ta på mi kappe for dette var virkelig en fascinerende, original og fiffig roman. Den har et variert og truverdig persomgalleri som gir nerve til historien, den har en passe dose mørke og mystikk, podcast-formen er original- for ikke å si genial når det kommer til lydbok!- og på toppen av det hele får man en hundre prosent overraskende slutt!

Jeg har sett at enkelte har vært negative til det overnaturlige aspektet ved historien, men slik jeg leser boka blir de ikke lagt fram som faktiske hendelser, men som historier man forholder seg til og påvirkes av på forskjellig vis. (Det gis forresten noen forklaringer mot slutten av podcasten) Jeg er usikker på om artikkelen ligger bak betalingsmur, men A-magasinet hadde en interessant artikkel om hva som blant annet kan ha bidratt til at man så flere skrømt og underjordiske "i gamledager". I "Seks historier" er det også sagn fra tidligere tider som fargelegger fortellinga, og jeg anbefaler gjerne boka for de som vil lese en original og velskrevet krim-ish roman- og artikkelen til de som har lest boka og som vil vite litt mer om hvordan hjernen tolker det øynene ser...
(hint: elektrisk lys avslører, briller tydelig-gjør, værfenomen kan skape optiske illusjoner.)

*****************************
Lydbokforlaget/ Font forlag, 2016
Spilletid 8:18/ 271 sider
Oversatt av Sverre Knutsen
Takk til både Lydbokforlaget og Font som forbarmet seg over meg, slik at jeg fikk en fin-fin leseopplevelse! 

Andre som har lest og blogget:




onsdag 3. januar 2018

Nytt år- nye muligheter!

Jøss... Er det virkelig over alt? Det gikk jammen fort- og jammen godt at det lå et nytt år klart og venta på å få entre scena..
Jeg rakk ikke halvparten av det jeg hadde tenkt- og langt mindre fikk jeg skrevet og fortalt om alt sammen... 2017 ble tidenes dårligste år hva gjelder blogging. Man kan ikke si annet enn at det er et visst forbedringspotensiale når en har lest/ hørt 103 bøker og klart å legge ut nøyaktig femti innlegg. Det er snaut ett i uka det, virkelig ikke mye å rope hurra for, men ikke så galt at det ikke er godt for noe: det er et takknemlig utgangspunkt for den som vil legge lista et par hakk lenger opp for det nye året.
Årets listetopper- valg av femmere er det bokelskere.no som står for. Uvisst for meg hvilke kriterier de har gått etter, men greit nok...
Jeg har ingen hårete ambisjoner, av erfaring vet jeg at det ikke vil føre noe godt med seg... Selvransakelsen som følger av årsskiftet og alle de blanke arkene som ligger foran oss, har gitt meg følgende mål:
Først og fremst skal jeg skrive om et par-tre bøker jeg leste i fjor, som virkelig fortjener omtale, men som fra mi side har fått en grusom stemoderlig behandling.
Neste punkt på lista blir å lese ferdig de bøkene som er påbegynt. Det er noen lånte bøker, et par hylleslitere som har vansmektet altfor lenge og noen lydbøker som har blitt satt på pause- ikke fordi de er dårlige, men hovedsaklig fordi tid og sted har vært litt feil, og fordi konsentrasjonen ikke har vært på topp. Målet er selvfølgelig at jeg skal skrive om disse også- helst umiddelbart etter lesing, slik at det blir lettere å formidle følelsene bøkene vekker... Bank i bordet!
Med det føler jeg at "pliktløpet" er fullført, og jeg kan vende konsentrasjonen mot det aller morsomste: studere ulest-hylla for å finne godbitene jeg vil prioritere, og ikke minst åpne opp for nyheter og nykommere! Det forundrer meg stadig at til og meg jeg som virkelig ikke er en samler bestandig har full ulesthylle- og ikke bare det forresten: Jeg har fått opp ei ekstra hylle for samme kategori på setra... Til og med der har jeg ei hylle med bøker som har blitt stående igjen ulest. Leseambisjonene står absolutt og dessverre ikke i forhold til gjennomføringsevnen...
Nu vel: nytt år og nye muligheter! Jeg må bare vente en dag eller to før jeg setter planene ut i livet; det er meldt mer snøvær i mårra, og før det må jeg måke fram snømannen slik at han får ikke drukner!!

Godt nytt bokår til alle ormer og hester!