Tro, håp og eplekake- Det er alltid noen smuler igjen

Av Sarah Moore Fitzgerald

Oversatt av Heidi Grinde

Utgitt av Schibsted- NÅ VIGMOSTAD & BJØRKE FORLAG

Ungdomsroman (målgruppe 12+)

Av og til er det ikke til å unngå at hummøret svinger og at stemningen er på nedadgående. Til tross for at sola skinner fra skyfri himmel, humlene surrer og man kan sitte på dørhella og vite at verden fortsetter sin skjeve gang, helt uten at man trenger å legge så mye som to pinner i kors.

En slik dag overbeviste jeg meg selv om at det var verdt å prøve "Tro, håp og eplekake-kuren"- og gjett hva!? Det hjalp!

Tenåringene Meg og Oscar har vært bestiser så lenge de kan huske. Begge har et gryende håp om at det kanskje kan bli noe mer, men ingen av dem tør å si det til den andre, for i verste fall kan det jo ødelegge hele det fine vennskapet deres.

Det skal vise seg at vennskapet uansett blir satt på prøve. Foreldrene til Meg bestemmer seg for å slå til på tilbudet om å bo og jobbe et år i utlandet, og Meg må motstrebende bli med. Avtalen om å maile hverandre daglig blir etterhvert vanskelig å holde, fortroligheten forsvinner, det baller på seg med misforståelser, taushet og bortforklaringer, og på toppen av det hele flytter vakre Paloma inn i Megs hus mens de er borte. Med en voksens lesere øyne, er det ikke vanskelig å gjennomskue spillet hennes, men for Meg og Oscar, som ikke klarer å se verken skjulte motiver eller hele bildet, blir det etterhvert svært vanskelig. For Oscar så uutholdelig at hun bestemmer seg for å forsvinne fra alt sammen. Etter noen dagers leting, finner man sykkelen og skoene han i sjøen, og det konkluderes med at han har tatt sitt eget liv, selv om de ikke finner noe lik. De eneste som nekter å gi opp håpet om at han fortsatt kan være i live, et Oscars lillebror, Stevie, og Meg. 

Boka er bygd opp ved at Meg og Oscar forteller i annethvert kapittel. På den måten vêr hele tida leseren litt mer enn de to hovedpersonene, og det bygges opp en fin spenningskurve. 

Dette er som nevnt ei ungdomsbok, og det passer derfor bra at temaene blant annet er vennskap, mobbing, sjalusi, (dårlig) selvbilde, tillit, åpenhet, raushet- og selvfølgelig forelskelse. Boka er lettlest, engasjerende og hjertevarm. Absolutt lett å anbefale for ungdom og ungdommelig voksne 😃

PS. Les boka for å finne ut hva noe så alminnelig som eplekake kan gjøre!! Hvem skulle trodd at eplekaker kan være magiske? 🍏

Velkommen til lukket avdeling..

Jaja... Igjen gikk planer og ambisjoner rett vest. Igjen kjefter jeg irritert og ikke så rent lite oppgitt på meg selv, for skal jeg virkelig aldri lære?? Å annonsere vidt og bredt, er slett ikke ensbetydende med at man kommer i nærheten av målstreken. Man må faktisk yte litt- for ikke si jobbe, for å komme i havn med det man har satt seg fore. Nå skal det sies at jeg har begynt på innlegget opptil flere ganger, men altså ikke fullført. Jeg gjør et nytt forsøk. Lista ligger lavt. Jeg vil bare så veldig gjerne at flest mulig fører disse opp på leselistene sine. De fortjener alle de leserne de kan få. 

Nu vel. Tema er tro, håp og overlevelse- velkommen til lukket avdeling.

Arnhild Lauvengs "I morgen var jeg alltid en løve" Utgitt av CappelenDamm i 2011. Lest av forfatteren.

Karin Fossums "De tales hus" utgitt av CappelenDamm i 1999. Lest av Kirsti Grundvig.

En selvbiografi og en roman.

"I morgen var jeg atter en løve" handler om forfatterens erfaringer som pasient innen det psykiske helsevesenet. Hun forteller ærlig, nøkternt, reflektert, velformulert, humoristisk, selvironisk og engasjerende om tida hun var syk (diagnostisert som schizofren), om syns- og hørselshalusinasjoner, tvangshandlinger, møter med behandlere og politi, og om familiens rolle oppe i det hele. Hun forteller tilstrekkelig detaljert tanker, følelser og enkelthendelser til at leseren både blir rørt, sint, trist og indignert på hennes vegne. På tross av alle dystre spådommer og det faktum ar hun og de pårørende ble fratatt alt håp, ble hun etter mange (og ikke minst tøffe!) år faktisk frisk av sykdommen! Hun er i dag utdannet og praktiserer som psykolog. 

Boka har gjort sterkt og utslettelse inntrykk. Spesielt når det gjelder å beholde- og å skape) håp, har jeg fått mye å tenke på. 

Hun har skrevet ei bok til, den heter "Unyttig som en rose" og handler så vidt jeg har forstått mer om hvordan hun til slutt klarte å bli frisk. Boka står langt opp på leselista mi!

Karin Fossum er nok aller mest kjent for krimbøkene sine, men også der famheves ofte evnen hennes til å skape miljøer og personligheter som et av de store fortrinnsvis hun har i forhold til andre forfattere. I denne boka er handlinga lagt til Varden Sykehus på slutten av nittensytti-tallet, et fiktivt psykiatrisk sykehus. Vi følger hovedpersonen Hajna et års tid mens hun er innlagt, og vi blir godt kjent med både henne, medpasienter og behandlere. 

Nært, realistisk, innsiktsfult og med humor og mye varme, gir Fossum liv til et persongalleri jeg aldri før har vært i nærheten av. Det er Tussi og Odin, Moffa, Stormsenteret, Sonja, Maria, Korian, Formel, Ruben, Stetson, Freiner, Hedda, Mor, gartneren og enda flere- pasienter og ansatte som alle har en forhistorie vi får innblikk i. Aller mest inntrykk gjorde kanskje Hajnas samtaler med Døden, der hun satt ved Brønnen og så på at han jobbet med kjerrehjulet sitt... Og Formel! Formel glemmer man ikke så lett! Og ikke minst Hajnas refleksjoner og tanker i løpet av året, og i ettertid. Og... Og... Her er det virkelig mye man kan fordype seg i!

Samlet utgjør disse to bøkene en uforglemmelig leseopplevelse. De utfyller hverandre, og den ene gir ekstra dybde og perspektiv til den andre, og det er sannsynligvis likegyldig hvilken rekkefølge du leser dem i. Bare du gjør det!! To ganger terningkast seks og favorittstempel til begge.

Tusen dager i fangenskap

Et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer

Av Frank Storm Johansen

Redigert og bearbeidet av Ingeborg Hjort, Ingvild Hagen Kjørholt og Arne Langås ved Falstadsenteret.

248 sider, inkludert bilder, brevkopier etc

Gyldendal Forlag, 2015

Søtti år etter at nazistene kapitulerte er det nok mange som vil stille spørsmålet om det er mulig å tilføre krigslitteraturen noe nytt. Jeg har ikke lest mye fra denne sjangeren, men en del har der jo blitt etterhvert, og det er faktisk et par- tre ting ved denne jeg synes hever den litt opp over mye av det andre. Det skal jeg komme tilbake til.

Frank Storm Johansen var Oslo-gutten som 23 år gammel ble som telegraf sendt til Trofors stasjon i Nordland. Her deltok han i motstandsarbeidet, og i kjølvannet av Majavass-saken ble han arrestert av nazistene i september 1942. De klarte aldri å få noe konkret på ham, men det forhindret ikke at han først vekselvis ble avhørt og holdt fanget på Fallstad (fangeleir i Trøndelag) og Misjonshotellet (gestapos hovedkvarter) i Trondheim, før han ble sendt til Tyskland med det (senere) beryktede fangeskipet Donau. Etter den dårlige behandlinga de hadde fått på Fallstad, så de norske fangene fram til å komme til Tyskland: det kunne umulig bli verre, tenkte de optimistisk. Vi vet allerede hvor feil de tok... Han ble først internert i Sachsenhausen, før han ble overflyttet til Falkensee. Da krigen nærmet seg slutten ble han sendt tilbake mens de ventet på at de hvite bussene fra svensk og dansk Røde Kors skulle komme og befri krigsfangene fra Norge og Danmark.

Da han kom tilbake til det frie Norge, skrev han ned noe av det han hadde opplevd i konsentrasjonsleirene mens det "ennå var ferskt i erindringen". I årene fram til 1986 skrev han ytterligere på manuset han mente de nærmeste kanskje kunne ha interesse av i ettertida. At disse memoarene ikke bare ble gjemt og kanskje glemt i en skuff etter han død i 1990, men overlatt til Fallstadsenteret, skal vi være dypt takknemlige for, for her kommer vi til det bemerkelsesverdige. Historien han forteller er grundig og detaljert, og naturligvis akkurat så dramatisk, opprørende og grusom vi har lært fra andre beretninger fra de tyske dødsleirene. Likevel, han har klart det kunststykke å gi den litterære og språklige kvaliteter som nærmest setter den i ei klasse for seg. Han klarer på mesterlig vis å formidle hele spekteret av stemninger og følelser, optimisme, tungsinn, opprømthet, dødsangst, sinne, resignasjon og sjokk, helt uten å ty til klisjeer eller overdrivelser. Nøkternt, reflektert og nesten litt naivistisk gir han leseren et sterkt og personlig bilde av hverdagslivet i tysk fangenskap, i Norge så vel som i Tyskland. Han forteller om avhør, sult, frost, ondskap, galskap og henrettelser, men også om hvordan fangene støttet og tok vare på hverandre, om hvordan vennskap oppsto og hvordan de klarte å beholde trua på at de skulle få komme tilbake til Familien i Norge. Det overrasker meg at han klarer å formidle alt dette uten at han koker over av hat og bitterhet, for han gjør faktisk ikke det. Han gir naturligvis sterkt uttrykk for at han ikke kunne forstå all ondskapen de la for dagen, men han lot altså ikke denne undringa utvikle seg til hat eller forakt. I dag har vi lett for å ty til begrep som  traumatisert, og det ville helt sikkert være riktig for de som overlevde nazistenes konsentrasjonsleire, men Oslogutten klarte å fokusere på hvor heldig han var som klarte å unngå alvorlig sykdom eller skader, og som fikk oppleve friheten igjen. Et bevis kanskje, på at det ikke er hvordan du har det, men hvordan du tar det som er avgjørende. 

Jeg tar av meg hatten, og anbefaler denne inderlig, samtidig som jeg noterer meg den som en opplagt kandidat til Bokbloggerprisen. 

Feel good, feel better, feel best. Om liv som tar nye retninger

Ahhh... Dagene går- nei de raser av sted! Vi nærmer oss 20. august med stormskritt, og skal jeg ha et snev av håp om å nå målet om å få blogget meg a' jour innen den tid, må det handles! NÅ!!

Jeg kaster meg ut i det med ei kort oppsummering av de tre typisk feel-good-bøkene jeg har lest i sommer, fra god til best.

Først ut, og dermed stempla som god, er Heidi Bjørnes' debutroman "Blondehuset" som jeg overraskende fikk tilsendt fra Silke Forlag som gir ut boka nå i høst.

Mina er 87 år, begynner å bli både litt surrete og skrøpelig, men hun eier og bor i Blondehuset, og inntil nylig har hun for det meste klart seg selv, det vil si: hun får god hjelp av den brokete, men sjarmerende forsamlinga av mennesker hun gir husly. "Leietakerne" har på hver sin måte kjørt seg fast på noen av livets blindveier, og det ligger i kortene at det nå er på tide å finne løsninger så de kommer seg videre.

Komiske episoder, fornøyelige karakteristikker og rørende øyeblikk går hånd-i-hånd og til tross for det litt forutsigbare, ble dette en hyggelig leseopplevelse. Absolutt bestått på fortellereksamen for debutant Bjørnes! Tommel opp ;o)

Når det kommer til rangeringa av de to neste bøkene, har jeg lidd valgets kvaler. Begge bøkene tok meg med storm, og da jeg til slutt tok avgjørelsen, var det ikke annet enn hvor mange leser jeg trur hver bok vil kunne få som avgjorde. Jeg stikker fingeren i jorda, og innser at det merkelig nok ikke er alle som er like betatt av hunder som jeg er...

Da jeg leste "Ensomme hjerter og hjemløse hunder" av Lucy Dillon, tenkte jeg at dette er jo den perfekte boka for meg! Så mange fine hunder og sjarmerende hundefolk- enda til en barsk, men noe sær veterinær! Jeg fikk boka i bursdagsgave, og jeg var helt sikker på at den ville bli sommerens feel-good-favoritt- noen kjenner meg godt!

Vi møter hovedpersonen Rachel som plutselig har fått hele tilværelsen snudd på hodet. Hun har blitt rasjonalisert bort fra jobben, har gitt elskeren fyken- og som en følge av dette, føler hun at hun må flytte fra leiligheta hun har bodd i. For å gjøre kaoset komplett, er hun gjort til enearving til et gedigent underskuddsforetak av et omplasseringssenter for hunder. Ettersom omstendighetene er som de er, flykter hun nærmest hals over hodet ut på bygda, vekk fra alt det kjente, ut til hundene, og før hun får sukk for seg, står hun der med designerdrakta dekket av hundehår, med gamle gunnisøvler på bena og med hunder, fremmede mennesker og stable med bacon-smørbrød på alle kanter; kulturkollisjon, kvaler og klassereise.

Persongalleriet er stort og variert og det gjelder å holde hodet klart til en får oversikt over hvem som er hvem g hva slags forbindelser de har til hverandre. Når det har falt på plass, utspiller det seg små og store dramaer på forskjellige arenaer, og jeg som er så lett å engasjere lot meg raskt rive med! Forunderlig nok vil sikkert noen hevde, var det ikke først og fremst hundenes skjebne som grep meg mest, det var menneskenes!

Stikkord: hjertevarm, rørende, romantisk, humoristisk, fornøyelig, hårete, ettertenksom, lettlest, engasjerende- feel better!

(Jeg har ikke tatt meg tid til å sjekke, men det aner meg at det er skrevet oppfølgere til denne, og hvis det stemmer, storgleder jeg meg til å lese mer, mer, mer!!)

Og så: en feiende trompetfanfare hadde vært på sin plass her, men her må dere nesten bruke fantasien  deres :)

Vinner av sommerens feel-good-contest ble noen ringere enn Lori Nelson Spielman med den utrolig fine og fengende "En liste for livet"!

Jeg antar at de fleste bokbloggere har. Fåttmer seg hva den handler om, men helt kort møter vi hovedpersonen Brett. Da moren hennes får uhelbredelig kreft, forbereder hun seg på å overta som leder for firmaet moren hadde bygd opp. Slik går det imidlertid ikke. Lederjobben går til Bretts svigerinne, de to brødrene hennes får verdier så de kan klare seg herfra til månen, mens hun selv ikke får noe som helst- unntatt ei liste hun selv skrev da hun var fjorten år. Ei liste over hva hun ønsket seg av livet. Tåpelige ønsker synes hun naturligvis nå, men uten at hun gjennomfører det som står på lista, vil hun forbli arveløs. Og arbeidsløs. Og foreldreløs. Snakk om å få en ny start i livet! Etter litt om og men, skrider hun til verket. Hun treffer nye mennesker, kvitter seg med gamle bekjente av ulik karakter, hun tenker, resonnerer, konkluderer, grubler og funderer. Først er hun mest opphengt i hvordan moren kunne finne på noe så sinnssvakt, før spørsmålet om hvor det ble av den glade jenta som så oppriktig hadde disse målene for livet sitt, og etterhvert kan hun krysse av for stadig nye punkt på lista. Problemet er at tida går så altfor fort, og alle målene må være nådd innen ett år har gått. 

For meg ble dette et kroneksempel på feel-good av ypperste klasse. For meg betyr det først og fremst underholdning, mer spesifikt en passe dose romantikk, en dæsj forviklinger og misforståelser, en skvett tårer, en halv kopp humor, et lite mysterium fra fortida, noen hissige diskusjoner og utbrudd (kan hende til og med et sammenbrudd..?), en hjelpende hånd (eller fler), peis og pledd for å holde varmen- og til sist er det en fordel om det hele kan toppes med et aldri så lite dryss av Tingelings lykkestøv! Alt dette og mer til får man her. Det eneste som irriterer meg, er at jeg aldri har skrevet ei slik liste selv, og det burde man kanskje ha gjort? Om ikke annet for å kunne minne seg selv på hva man en gang drømte om? Det er kanskje ikke for sent med den lista? Statistisk sett har jeg bare levd sånn omtrent halve livet- det er fortsatt tid å gjøre på! Boka anbefales varmt og hjertlig- til alle som har drømmer om framtida, og kanskje aller mest til de som hadde. Det er sannsynligvis ikke for sent å ta noen grep!

Litt filosofering til slutt, det har jeg nemlig tid til her jeg går og surrer! Finnes det egentlig noe slik som "en ny start" i livet? Er det ikke slik at livet bare fortsetter og fortsetter, på den ene eller andre måten? Det enkelte kaller en ny begynnelse, er ikke det heller at omstendighetene tvinger en, eller at man tar seg selv i nakken og velger den ukjente stien der veien deler seg? At man bestemmer seg for å ta den tunge motbakken mot toppen, der man vanligvis velger den letteste veien- å snu eller å gå nedover?Jeg ser det helt tydelig for meg, og jeg er ikke i tvil om hvordan det henger sammen!

En innrømmelse, en oppdagelse og et mål

Først som sist kan jeg vel komme med en innrømmelse. Jeg har latt det skure og gå altfor lenge her. Og som de fleste sannsynligvis vet, blir det tungt å ta det skippertaket når etterslepet har blitt for stort. Som det har blitt her i sommer. Nå har jeg egentlig ikke lest så forskrekkelig mye, men jeg har hørt desto mer! Jeg har latt meg overtale (om enn ikke overbevise), til å gi "Storytell" en ny sjanse. 

Så, etter at jeg oppdaga at hvis jeg tok med meg min kjære lille iPad ut på at av de ubrukte soverommene kunne på gode dager finne et snev av 3G- og dermed legge ut blogginnlegg! (Er fortsatt på fjellet/ setra) For et gjennombrudd for teknologien! For en oppdagelse! 

Målet nå blir derfor å prøve å komme a' jour. Jeg kommer nok ikke til å skrive verken mye eller spesielt gjennomtenkt, men kort om det jeg har lest/ hørt som andre også kan ha glede av å få med seg. De dårlig får kanskje noen ord, det middelmådige kan det hende jeg hopper elegant over. Og målet er å komme i mål før den 20. August, altså innen ti dager. Da begynner nemlig reinsjakta, og det blir enda vanskeligere å finne tid/ nett for å oppdatere.. 

Snart er det vinter, og DA kan det kanskje bli litt enklere ;o)