Haugerud

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
Kjersti Annesdatter Skomsvold
Forlaget Oktober 2009
125 sider









Haugerud tilhører bydelen Alna i Oslo. Opprinnelig var Haugerud en storgård med flere husmannsplasser, kjent helt tilbake til middelalderen. Bildet viser ett av forslagene som kom inn etter en arkitektkonkurranse i 2009, og viser morsomme "Yatzy-blokker". Inntil videre, og sannsynligvis i all overskuelig framtid, vil Haugerud fortsatt være preget av asfalt, blokker, mur og betong.

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er Skomsvolds debutroman. Den byr på overraskelser! Den første fikk jeg da jeg stod med boka i handa første gangen; ei tynn lita flis. Videre har boka fått veldig mange rosende omtaler, men også en del har vært mindre begeistrede- min omtale havner i den første kategorien!
Boka handler om Mathea Martinsen, som hele livet har levd for og gjennom Epsilon, som hun var gift med, men som nå er død. Hun har aldri hatt noe jobb, venner eller familie, aldri gjort noe for sin egen del. Alt hun har gjort, har vært for at Epsilon skal trives; og hun har faktisk vært fornøyd med det. Nå som hun gammel og alene, blir hun redd for å dø, uten at noen engang har lagt merke til at hun har levd. Mathea forteller om nåtida, samtidig dukker det opp episoder fra fortida. Så hvordan i alle dager kan en slik historie gjøre seg fortjent til superlativer som varm, hummoristisk, rørende, strålende, burlesk? Det lyder unektelig mer tragisk, trist og dystert- og det er den også, men det er ikke det den først og fremst er. La meg gi dere et lie utdrag fra side 56:

Værmeldingen tar slutt, og statsmeteorologen ønsker meg en god kveld, jeg takker for det og tygger videre på agurken mens jeg tenker på bitemerkene. Det gjør jeg fordi Descartess sa at jeg tenker, altså er jeg. Men så forsvinner til min store forskrekkelse den ene fortanna mi ut av munnen, og i natt mistet jeg en føflekk, den lå igjen på lakenet da jeg stod opp, det blir bare mindre og mindre igjen av meg. Hvor skal dette ende?
Tanna sitter fast øverst på agurken, med blodsmak i munnen stirrer jeg perpleks på dette som ser ut som et våpen til å drepe sel med. Jeg løsner tanna og prøver å putte den inn der den en gang har vokst ut, men den passer ikke lenger, det er som den har fått smaken av storbyen og ikke kan dra tilbake til hjembygda:"Dette stedet er blitt for lite for meg."

Jeg har ikke helt klart for meg hva det er som gjør denne boka så fablaktig, men jeg mistenker at det har med språket å gjøre; ett av de to viktigeste ingrediensene i en roman: for det første må det være en bærekraftig historie, for det andre må den ha troverdig, godt språk. Karin har samlet flere omtaler av boka her, så kan dere kikke litt- før dere løper til bokhandelen eller biblioteket! 125 små sider du kommer til å glede deg over å ha lest :)