fredag 22. september 2017

Familielykke- en fastgrodd illusjon

Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin måte.

(Leo Tolstoj, Anna Karenina, 1877)

I fjor leste jeg "Arv og miljø" av Vigsis Hjorth. Jeg leste den før alt rabalderet. Jeg leste den som en hvilken som helst annen roman. Den traff meg så brutalt at jeg til slutt måtte kaste inn håndkleet og slettet alle påbegynte omtaler.
Jeg trenger neppe skrive hva boka handler om, det har nok alle litteraturinteresserte gått med seg for lengst, men for ordens skyld: jeg tenker ikke først og fremst på beskyldningene om overgrep, men familierelasjonene ellers.
Nå i høst har jeg hørt Helga Flatlands "En moderne familie", og det har slått meg at disse to bøkene i bunn og grunn handler om det samme: familie, familieforhold, hva familien gjør oss til og kanskje hva familie kan få oss til å gjøre. Jeg har mer enn en gang sagt at det er menneskene som får det verste fram i oss, og i den forbindelse er familien i en særstilling. Det er knyttet så mange forventninger, hensyn, forhåpninger og etterhvert skuffelser til selve institusjonen Familie, at min teori er at det skjære seg før eller senere. Oftes ser man lite til disse familiære kollapsene, skammen man føler når nærheten forsvinner (eller enda verre: når man innser at den aldri var tilstede), er så stor at man låser den inne i et skap innerst i en krok i en mørk kjeller. Så slipper man å vise den fram, slipper å se, kjenne på og gruble på den i tide og utide. Det som ikke vises, finnes ikke.

Slik er det i "En moderne familie" også. En sammensveiset og velfungerende familie er samlet i Italia for å feire en søttiårsdag. Helt ut av det blå, og slett ikke avtalt, avslører jubilanten at han og kona skal skilles. I tida som følger, får leseren innblikk i de tre søsknenes opplevelser og oppfatninger av oppveksten, foreldrene, de andre søsknene, sin egen og de andres roller i familien. Vi ser hvordan de tre ofte- for ikke å si som oftest- tolker hendelser roller og relasjoner ulikt, og vi ser hvordan de til tross for alle tidligere samtaler, slett ikke kjenner hverandre spesielt godt. Resultatet er uunngåelig: alle føler seg oversett, tatt som en selvfølge og veldig, veldig alene. 

Disse to romanene har mer enn tema til felles. De er begge tankevekkende og velskrevne med sterke følelser og dyp menneskelig innsikt. 
Lydbokforlaget har gjort lurt i å bruke tre forskjellige, men svært dyktige innlesere. Det er med på å utfylle og understreke ulikhetene mellom de tre søsknenes fortellinger, samtidig som det gir ekstra liv til historien.

**************************
Spilletid 7:41/ 239 sider
Lest av Anne Ryg, Anna Bache-Wiig og Jon Arne Arnseth
Bibliotekbok
Anbefales- som øyeåpner for de lykkelige, til trøst for oss andre. (Man kan faktisk finne lykka andre steder enn i kjernefamilien :)


Man skulle kanskje vært sau? Enkle familieforhold: etter en sommer brytes båndene, enten ved at den ene eller den andre sendes på slakteri, eller ved at mor får nye barn til våren. Naturens gang, og ingenting å ofre en tanke.






mandag 11. september 2017

Berge, av Jan Kjærstad

Her må dere prøve å se for dere at jeg klatrer opp på en scene eller en talerstol av et eller annet slag. Høytalerne er rigget, lydprøve kjørt. Mikrofonen slås på, jeg kakker forsiktig på den nettingdekkede dingsen, kakk-kakk..
Kan dere høre meg??!!
Dere lengst bak også?
Hei! Dere med oppmerksomheten litt andre steder- følg med litt her noen minutter, jeg har noe viktig å fortelle!

Jan Kjærstad har kommet med en ny fantastisk intelligent og tankevekkende roman, og den bør dere unne dere å lese! 

Der var det viktigeste sagt, men jeg forteller gjerne litt mer :)
Nordmarka, 23.august 2008. Fem personer er brutalt drept, der i blant Ap-lederen Arve "Storen" Storefjell og hans datter Gry, up and coming, Norges Framtid. Det første geniale grepet er å legge hendelsen til FØR 22.7-terroren. Absolutt ingen i Norge hadde seriøst trodd at noe slik kunne skje her hos oss, og media og Folk Flest går nærmest av skaftet; sjokk, vantro, frykt og sinne. Til å begynne med er det "jihadist-sporet" som får mest oppmerksomhet, dette kan umulig være noe annet enn terror? Sjokket blir ikke mindre da gjennombruddet kommer og en av de dreptes eks-kjærest blir pågrepet og siktet for drapene. Man har ingen bevis eller klart motiv, men indisiene er mange og folk står nærmest i kø for å vitne i saken. En hevder å ha sett Berge true Gry med kniv, tidligere studiekamerater kan fortelle om ustyrlig sinne, trusler, dårlig impulskontroll osv. Få, om noen, har noe positivt å si om tiltalte, som på sin side ikke har sagt et ord i avhør og heller ikke i løpet av rettssaken. 
Vi får historien fra tre ulike vinkler, fra tre personer som på hver sin måte dras inn i saken: Ine Wang, journalisten som nesten ser på drapene som en gavepakke, en sak som kan få karrieren på rett kjøl igjen, en anledning til å bli sett, gjøre scoop, skinne. Peter Malm, anglofil, pertentlig og svært anonym eremitt og tingrettsdommer, som motvillig påtar seg å være hoveddommer da saken kommer opp. 
Nicolai Berge, den mange hadde stemplet som stakkarslig og mislykket på mange måter, aller mest som politikeremne og forfatter av uforståelige, rare noveller. Om han ikke vil forklare seg i formelle former, skriver han ned det han har opplevd, både før drapene og etter at søkelyset rettes mot ham, og vi får lese om både flaue hemmeligheter, ideer, tanker og grublerier. 

Romanen er opplagt spennende, for er det nå så opplagt at det er Berge som er gjerningsmannen? I så fall: får vi vite hvorfor?? Til tross for spenningsmomentet, er jeg enda mer fascinert av hvordan forfatteren indirekte retter kritikk mot flokkmentaliteten vi så lett lar styre, han snur speilet mot leseren, og det er umulig å ikke reflektere over spørsmål som hva motiverer oss til handling/ passivitet? Ser vi løsninger, sannheten eller bare en utvei? Blir et utsagn sant hvis det sies mange nok ganger av mange nok mennesker? Har man snudd mange nok steiner hvis man har fått vondt i ryggen? 

Jeg sier som tingrettsdommer Malm:

Er det en ting jeg har lært av skjønnlitteraturen, så er det at det ikke finnes noen sannhet, alt er bare historier.

Her er en av de desidert beste. Den er så god at jeg lånte den på biblioteket og leste den etter at jeg hørte lydboka... Begge utgavene er fantastiske, det spiller ingen rolle om dere velger det ene eller det andre. Her er alt perfekt, fra ide og oppbygging til persongalleri, språk og opplesing. Terningkast åtte!

*************
Spilletid 14:46/ 379 sider
Lest av Hedda Munthe, Kyrre Haugen Bakke og Yngve Berven
Lydfil kjøpt sjøl

torsdag 7. september 2017

Kvinnen med rødt hår, av Orhan Pamuk

Orhan Pamuk er omtalt som Tyrkias mest betydningsfulle forfatter, han har gitt ut en rekke romaner som også er oversatt til norsk, og han har mottatt smått og stort av litterære priser- selveste Nobelprisen inkludert. Så hvordan kan det ha seg at jeg ikke har lest noe av ham tidligere? Kanskje den geografiske avstanden bedrar til at forfatterskapet føles fjernt eller uaktuelt? Mange av bøkene er omfangsrike, for ikke å si mursteinstykke- det i seg selv gjør meg skeptisk, for hva om boka ikke fenger? Det er jo så vanskelig å legge dem vekk når en først har begynt, og skrekken er at jeg skal kaste bort dyrebar lesetid på bøker som ikke svarer til forventningene.
I ulesthylla står forresten ei slitt utgave av Pamuks "Snø" som kom ut på norsk i 2005, året før han mottok bokprisen i Sverige. Den er utsolgt fra forlaget, og det var litt av et arrangement å få den i hus, men det er en helt annen historie, og målet er at den skal leses i forbindelse med Heddas bokhyllelesing i november og desember. (En annen historie og et annet mål, er selvfølgelig å klare å hoppe på toget med bokhyllelesing generelt. Jeg falt av i juni/juli, men augustboka er lest, så det ser tross alt ikke helsvart ut ;o)

Som dere ser, har avisanmelderne vært samstemte og positive. Det samme har de bloggerne jeg har funnet omtaler hos, Tine, Kleppanrova og ikke minst Rose-Marie som alltid skrever de grundigeste og best begrunnede omtalene! Her går jeg med andre ord ikke helt i takt med Folk Flest.

Vi er i Tyrkia, fortellinga begynner på søtti- eller åttitallet, og kort fortalt handler boka om en unggutt som føler seg forpliktet til å bidra økonomisk da faren forsvinner, og familien dermed mister hovedforsørgeren. Tilfeldighetene gjør at han blir håndlanger for en brønnmester, det er gode utsikter til en bra fortjeneste, det vil si HVIS de finner vann. Unggutten Cem lar seg lett distrahere, først og fremst av kvinnen med rødt hår, han blir utålmodig og i et uoppmerksomt øyeblikk forårsaker han ei ulykke; et spann med stein velter over brønnmesteren som er nede i brønnen. I fortvilelse og redsel for at han kan ha drept et menneske, flykter han fra stedet og han forteller aldri noen om hva som har skjedd, heller ikke hans kommende ektefelle får vite noe om dette kapittelet i livet hans. Dette mulige drapet, uvissheten om hvordan det gikk, redselen for å bli pågrepet ligger over Cem i alle år. Samtidig blir han nesten sykelig opptatt av historien om Ødipus som uten å vite det dreper sin far og ligger med sin mor, OG det persiske eposet om Rostam og Sohrab, der Rostam dreper sin sønn Sohrab- også det uten å vite hvem han dreper. I sum gir dette en uhyggelig stemning som gjør at historien får et aldri så lite snev thrilleraktig uttrykk.
Forholdet mellom fedre og sønner, løgner (eller kanskje mer det å holde tilbake sannheten), historiske forhold og samfunnsutvikling i Tyrkia er også viktige temaer i denne lille romanen som, til tross for spenning og helt klart mange suverene kvaliteter, ikke fenget helt. For meg ble det litt for mye fram og tilbake med disse gamle mytene, i tillegg kan sikkert noe av misnøyen settes på kontoen for manglende konsentrasjon, feil tid og sted.


****************************** 
Spilletid 6:41/ 271 sider
Oversatt av Ingeborg Fossestøl
Forbilledlig lest av Øystein Røger
Lydfil fra forlaget

torsdag 31. august 2017

En sommer er over

...men minnene om den består... Kirsti Sparboe asså, hun fikk sagt det! Eller kanskje det var Benny Borg og Andres Diesen som la ordene i munnen hennes, og det derfor er de to som skal kreditteres? Samma det, september står nærmest og klorer på døra og vil inn, så jeg må sette meg ned og skreve noen ord om årets Sommerbøker, med stor-S.
"Sommerbøker" er et begrep uten en helt klar definisjon, men mine sommerferske erfaringer tilsier at vi er i nærheten av tidligere tiders kiosk-litteratur, eller det man resten av året ofte kaller damelitteratur. Uansett hva en velger å kalle det, er viktige ingredienser noe sånt som kjæreste-spøkelser fra fortida, to eller flere parallell-historier; før og nå, familiehemmeligheter, fatale misforståelser, snørr og tårer- og noen ganger er det akkurat det man trenger, enten for å la seg rive med og underholde, for å drømme seg bort, eller som i mitt tilfelle: finne tilbake til gleden ved å lese. Den har vært ganske laber lenge, men endelig føler jeg det begynner å ta seg opp, og disse bøkene har vært med på å dra meg opp av hengemyra.

Hemmelighetene på Nanreath Hall av Alix Rickloff er et spennende og fascinerende britisk kostymedrama! Vi følger mye av standard-oppskrifta; den ene historien har første verdenskrig som bakteppe. Katherine Trenowyth velger å følge hjerte sitt, kjærligheten og drømmene sine, hun trosser foreldrene og gir dermed avkall på rikdom og et enkelt, bekymringsløst (?) og forutsigbart liv. Tragisk nok blir hun gravid, kjæresten fordufter, hun føder ei datter, men blir syk og dør før jenta er voksen. Anna vokser derfor opp hos et ektepar som var Katherines beste venner. De har aldri holdt bakgrunnen hemmelig, men det har liksom aldri passet å fortelle alt om moren hennes. Til slutt ber de Anna komme hjem på besøk, og planen er at de endelig skal fortelle henne alt de vet- problemet er bare at det igjen er krig, tyskerne bomber London til det ugjenkjennelige, og det eneste Anna finner da hun kommer hjem, er knuste bygninger, ruiner og en ødelagt by. Fosterforeldrene er døde, og dermed har hun ingen å stille alle spørsmålene hun har om de biologiske foreldrene. Tilfeldighetene gjør at hun som sykepleier blir sendt til et gods som delvis er omgjort til sykehus for krigs-skadde, det samme godset som moren vokste opp på, der restene av familien fortsatt bor i en egen fløy- det er anledning og på høy tid å finne ut av familiehemmelighetene!
Det jeg likte best ved denne, var at de to verdenskrigene knyttes sammen på en måte jeg ikke har sett tidligere, i tillegg har den et fornøyelig persongalleri og nok spenning til at man bare må lese litt til.
Jeg er dessverre ikke like entusiastisk når det kommer til oversettelse og språk. Her er det litt for mange rare ordvalg og kronglete setninger til at det blir full pott. Terningkast 4.

Når vi møtes igjen er Kristin Harmels tredje bok på norsk, men det er den første jeg har lest.
Vi er i Orlando, USA. Emilys foreldre var skilt, og moren hennes døde da Emily var atten. Faren benytet ikke "anledningen" til å gjenoppta forbindlesen med dattern og forholdet deres er forståelig nok iskaldt, selv om faren i det senere har prøvd å komme nærmere datteren. Nylig døde Emilys farmor, og til alt overmål har hun mistet den faste jobben som spaltist i ei avis, og må prøve å klare seg som freelancer (WOW! Vi har det greit i Norge som har NAV i ryggen hvis det skulle knipe!) En dag får hun en akvarell i posten. Et vakkert bilde av en kvinne i en kornåker, med soloppgang og en fantisk fiolett himmel. Bildet er av bestemoren, men hvem er kunstneren, hva betyr den kryptiske teksten på lappen som fulgte med,  og hvem kan den anonyme avsenderen være? Det er på tide å begynne å nøste! Her skal det nøstes i to retninger, Emilys egen fortid med skjebnesvangre valg hun tok i kjølvannet av morens død, og alle mysteriene som fulge maleriet.
Dette var en overraskende sammensatt og innfløkt historie! I tillegg til den betente familiehistorien, får vi en dose krigshistorie, litt kunsthistorie, gammel kjærlighet, ondskapsfulle løgner, hjerteskjærende tap og surprise..: HAPPY ENDING! Men heldigvis ikke bare happy, og ikke bare slik man skulle forvente.
Her var det fint lite å pirke på og jeg likte denne et par hakk bedre, så det blir terningkast 5 og helhjerta anbefalinger ☺

Sarah Jio er nok et kjent navn for de fleste som følger med på ny, oversatt litteratur, men det har vært få bloggomtaler å lese rundtforbi. Jeg har kroet meg i fordommer og tenkt at bøkene sikkert er både grunne og glatte, men da For evig fikk terningkast fem av Cahtrine Krøger i Dagbladet i sommer, tenkte jeg at det var på tide å konfrontere fordommene mine. Om ikke en gang for alle, så i hvert fall når det gjelder denne forfatteren. (Man skal vokte seg vel for å ta seg vann over hodet ;o)
For evig er Jios sjette (!) bok som er oversatt til norsk, og vi møter først og fremst den på alle måter vellykkede gravejournalisten Kaily Crane i Seattle. Hennes rike forlovede Ryan er oppover ørene forelsket og virkelig tilber Kaily, selv om de to har totalt ulik bakgrunn og verdisett. De holder på med bryllupsplanlegging da Kaily plutselig en dag møter en mager, møkkete, illeluktende mann kledd i filler. Til tross for at det har gått ti år siden han forsvant sporløst, og det nærmest er umulig å skjele ansiktstekkene bak skjegg og hår, er hun sikker på at mannen er Cade. Ungdomskjæresten, den store kjærligheten, den det ikke går an å legge bak seg eller glemme. Dette møtet på gata varer bare et øyeblikk, og vipps så er Cade borte igjen. Hva gjør man da? Joo... man begynner å lete, ber om litt fri fra jobben, leter, lyver for forloveden, leter- og finner! Et menneske hvor rullgardina har gått ned, som ikke viser tegn til gjenkjennelse, uten språk, syk, etter hvert skadet, hjelpeløs. Men denne kjærligheten, vet dere! Nevnte jeg at den ikke lot seg glemme?
Det må sies at alt ikke er 100% troverdig (dvs: en del av replikkene til Ryan er temmelig håpløse...), men samtidig må jeg si at det er bortimot 100% engasjerende, spennende, vakkert og rørende! Dette er antakelig min favoritt av disse tre, og absolutt ei bok jeg kan anbefale til den som ønsker seg en lettlest pageturner. Jeg har allerede anbefalt den i så entusiastiske vendinger at jeg fikk spørsmål om jeg angret på at jeg ikke hadde lest noe av forfatteren før. Svaret er selvfølgelig nei! Nå har jeg jo alle de andre bøkene hennes til gode, og kan nesten glede meg til neste gang jeg får lesehangover og begynner å lete etter noe som kan vekke leselysta på nytt. Da har jeg Sarah i bakhånd. Slikt er godt å vite!
Sensommergleder :o)


tirsdag 29. august 2017

Liebhaberne, av Anne B.Ragde

Da er "Liebhaberne" hørt til endes, bringebærene vel bevart i frysern- og jeg er vel kanskje mer fornøyd med bærhøsten enn boka..

Vaskeseddelen forteller:
Tormod Neshov er vergeløs mot minnene som overmanner ham om nettene, selv om han er trygg nå, på sykehjemmet. Ikke for alt i verden vil han besøke Neshov, hvor Torunn har overtatt og er i ferd med å få skikk på den falleferdige gården, samtidig som hun blir stadig mer delaktig i driften av Margidos begravelsesbyrå. 
Erlend har tatt permisjon fra jobben for å holde øye med oppussingen av villaen i Klampenborg, og livet kunne vært dejligt, hadde det bare ikke vært for Krummes nye kostholdsregime. 

Forrige bok i serien om den dysfunksjonelle familien fra Neshov, "Alltid tilgivelse" var en velkommen overraskelse og en grei repetisjon av Hvem-Hva-Hvor fra de første bøkene, men utover det, syntes jeg det var lite nytt. Jeg har hatt høye forventninger om at "Liebhaberne" skulle ha mer driv og drama, a´la "Berlinerpoplene" og de første bøkene, men jeg ble faktisk litt skuffet denne gangen også. For all del: vi møter de samme menneskene som vi allerede er blitt glad i, og sånn sett er det trivelig. Vi blir bedre kjent med Tormods historie og det er så absolutt interessant, og det skjer ting som definitivt er dramatiske nok, men det er først mot slutten. For meg blir for mye beskrivelser av detaljer og ubetydeligheter, og for lite menneskelig teater. Jeg synes også forfatteren har gjort budskapet altfor tydelig ("vi må forholde oss til døden"), og at hun har lagt inn i overkant mange løse tråder som det kan spinnes videre på i kommende bøker- for til tross for at mange omtaler dette som det siste vi får høre fra familien, så bekrefter Ragde i et NRK-intervju at hun er i gang med nok en oppfølger. Det gleder jeg meg tross alt til, og det er med en viss lettelse jeg leser at boka neppe kommer til neste år, fordi hun må bruke litt tid. 

Mange bloggere har lest boka, og de fleste har likt den bedre enn meg, f.eks Tine, Randi og Ingunn.

*************************
Spilleti 9:27 / 318 sider
Lest av Anders T. Andersen
Boka har jeg kjøpt selv

søndag 13. august 2017

Liebhaberne, Anne, Margido og Berit på bærtur

Jeg er litt glad for at det er flere bokbloggere enn meg som har latt blogging gå på sparebluss i sommer. Jeg er ikke fullt så glad for at det for min del ikke bare er blogginga som har gått for lut og kaldt vann, men lesinga også. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd!! Jeg har definitivt ikke vært spesielt opptatt med andre ting, jeg har bare ikke funnet ro til å lese- jeg har ikke klart å konsentrere meg, rett og slett. Det har blitt litt tvangslesing for å prøve å finne igjen lesegleden, men det har altså butta i mot.
Nå har jeg lasta ned Anne B. Ragdes aller nyeste lydbok, Liebhaberne, for jeg husker hvor hyggelig det var å møte igjen Torunn, Margido og resten av klanen da jeg hørte "Alltid tilgivelse", og har dermed et lønnlig håp om at de skal få meg ut av hengemyra. Jeg er nok antakelig så langt unna en liebhaber som man kan komme, men akkurat villbringebær- det er jeg svak for og snubler rundt med bærspannet mitt og hamstrer så jeg skal ha- ikke bare litt- men mest mulig i fryseren til vinteren! Planen er i dag som i går: Ta med meg Anne og Margido på bringebærtur!

søndag 23. juli 2017

Rakels bok og Hannahs brev

To bøker skrevet av Sissel Værøyvik. Til tross for at det er samme stil på forsidene og titlene følger samme gata, tok det meg skammelig lang tid før jeg skjønte at bøkene henger sammen. Det er nesten så jeg er flau over at noe så opplagt gikk meg hus forbi, men jeg setter det på kontoen for at det tross alt er noen år sida jeg leste den første, Rakels bok. For at ikke flere detaljer skulle glippe unna, satte jeg lydboka "Hannahs brev" på pause mens jeg plukka fram Rakels bok og leste den omigjen. Jeg husker at jeg ikke var over meg av begeistring da jeg leste den første gangen, og jeg innrømmer glatt at jeg ble skeptisk da jeg omsider oppdaga sammenhengen. Det rare er at jeg likte boka bedre ved andre gangs lesing! Det har så vidt jeg husker aldri skjedd meg før- som regel blir jeg litt skuffet når jeg leser bøker på nytt- i beste fall har de gitt noe av den samme opplevelsen som første gang.
Veldig kort oppsummert: "Rakels bok" gav leserne livshistorien til jødiske Rakel som ble sendt fra Bratislava i Tsjekkoslovakia for å slippe nazistenes forfølgelser da hun var lita jente og krigen truet. Hun kom til Norge og mye av livet bodde hun her i landet, og her forteller hun historien sin til vår tids Ella, ei ung bergens-jente som har kommet tilbake fra USA etter at foreldrene døde i ei voldsom trafikkulykke.
"Hannahs brev" tar i første omgang leseren (og lytteren) med til New York der vi blant andre møter Billie som nylig har vært utsatt for ei ulykke og flyttet tilbake til leiligheten hun vokste opp i. Der finner hun igjen et skrin med brev hun gjemte da hun i sin tid flyttet ut, og til sin store overraskelse finner hun ikke bare de brevene hun selv la der, men noen uforklarlige svarbrev skrevet av noen andre enn henne selv. Det viser seg at den mystiske brevskriveren er Hannah, som i den første boka er nevnt som ei jente Rakel møtte på toget da de ble sendt fra Bratislava. Jentene utviklet et nært og varmt vennskap etter at de mistet familiene sine, men i voksen alder mistet de konakten med hverandre. I "Hannas brev" får vi vite hva som skjedde da kontakten ble brutt, og vi får en stemningsfull, dramatisk, hjerteskjærende, spennende og ikke minst interessant fortelling om livet bak jernteppet, om skjebnens krumspring, motgang, tilfeldigheter, kjærlighet, vennskap og hemmeligheter.
Hver for seg er bøkene gode. Sammen er de enda bedre! Jeg er imponert over at forfatteren har klart å skape så sammensatte og innfiltrerte historier, at de henger så godt sammen uten at de får preg av føljetong. (Rart skrevet, men det er den eneste måten jeg klarer å beskrive det på) Krigen og dens konsekvenser, spesielt for jødene, er viktig i begge bøkene. Det samme er betydningen av familie, fravær av familie, vennskap, evnen til å stå opp for seg selv- og sine nærmeste hvis man er så heldig å ha noen som virkelig står en nær. Leseren (og lytteren) blir tatt med til flere land, ulike tidsperioder, forskjellige miljøer og blir kjent med et fargerikt og truverdig persongalleri. Ekstra pluss for den rørende historien om tolv år gamle Patti!
Det er lett å anbefale begge bøkene, og aller helst bør de leses i sammenheng for at man skal få med seg alle hint, detaljer og finurligheter!

Rakels bok
Gyldendal, 2014
392 sider

Hannah brev
Spilletid 11.29/ 352 sider
Lest av Petronella Barker
Lydfil fra forlaget