tirsdag 20. juni 2017

Nøkken, av Nathan Hill

På 1940-tallet emigrerte unggutten Fritjof Andresen fra Hammerfest til Amerika. Han byttet navn til Frank, giftet seg og ble far til ei lita jente, Faye. Ble en god borger, om enn noe sær og utilnærmelig, bare når han fortalte historier om gården han kom fra, virket han glad. 
Faye på sin side ble en skjør unge, i den forstand at hun utviklet en form for angstanfall som plaget henne i peroder helt fra hun var barn. Hun var ekstremt opptatt av å gjøre de rette tingene, og ble følgelig stemplet som kjedelig og strebete da hun vokste opp i Iowa på seksti-tallet. Først da hun flyttet til Chicago for å studere, fikk hun en smak av hva livet kunne ha å by på, selv om oppholdet i byen ble av kortvarig art. Hun fortalte aldri noen om hvorfor hun dro tilbake så raskt, men hun giftet seg med ungdomskjæresten, de fikk en sønn, Samuel, som i likhet med moren var sensitiv og svært forsiktig. Da Samuel var elleve år, forlot moren familien uten noen forklaring, uten å fortelle hvor hun skulle- og uten at hun noen gan gav lyd fra seg. Først etter tjue års tid, fikk Samuel vite hvor moren befant seg; plutselig var hun i alle kanaler, pensjonistterroristen var plutselig på alles lepper, etter at hun ble pågrepet for å ha kastet grus og småstein på en konservativ presidentkandidat ( a' la en viss Trump). 
Dette er historiene til en liten families tre generasjoner, men viser samtidig utviklinga (og konflikter) i det amerikanske samfunnet fra førtitallet fram til vår tid. Med storslått fortellerglede og oppfinnsomhet flettes fortid og nåtid sammen til et bilde hvor tilsynelatende små og uvesentlige detaljer viser seg å være riktig så betydningsfulle elementer når den ferdige veven til slutt kan betraktes med en viss distanse.
En vidtfangende roman om hvordan valg man tar- eller lar være å ta- kan få store konsekvenser for mange, mange fler enn de man tar med i vurderingene sine når man veier for og i mot. Falske anklager, hemmeligheter, løgn, fortielser, uredelighet, feighet og fanteri... Man så mange negative temaer, kan man for trekke den konklusjonen at det er en tung og traurig historie. Man kan virkelig ikke ta mer feil! Dramatiske historiske hendelser krydret med fantasifull fiksjon-  Her er sprudlende humor, poesi, drama og overraskelser som perler på ei snor. Persongalleriet er variert og troverdig, i tillegg til at flere av bipersonene er så tatt på kornet at det er en fryd! Alice som har endt opp med å prøve å redde den stedegne floraen fra en innført løkvekst, Laura Potsdam som ved hjelp av forvokst selvtillit og sleipe triks snor seg gjennom studier så vel som livet og faktisk tar sikte på, en gang i framtida, å stille til valg som president. 

Denne har jeg valgt å høre som lydbok, først og fremst fordi jeg trengte en lang historie som kunne ta meg gjennom noen dager med husmaling, men også fordi Kim Haugen er en opplyser jeg tidligere har hatt godt forhold til. Han gjør fortsatt en god jobb, men denne gangen synes jeg kanskje han har en tendens til å karikere enkelte av personene en smule. Jeg tviler på om flertallet av de som leser bøker, legger mye drama i dialogene, og jeg mener det ideelle er å holde lesehasgheten oppe og dramatiseringa ned når man leser inn lydbøker. 
Ellers har jeg det med å henge meg opp i rare ordvalg og språklige pussigheter, spesielt hvis bøkene er oversatt. Er oversettelsene OK, er språket vanligvis ikke noe jeg tenker over i det hele tatt, men her har jeg mer enn en gang tatt meg i å tenke jøss! Så kreativt og godt oversatt! Kryss i taket og klapp på skuldra til Vibeke Saugestad- oversettelsen er rett og slett briljant, og bidrar til at romanen er en av de beste hittil i år! 

Konklusjonen blir selvfølgelig at dette er ei bok jeg anbefaler på det varmeste- og hva passer vel bedre enn en lang, handlingsmettet roman nå som sommerferien står for døra? Av og til er det deilig å dukke ned i historier som varer og varer, som byr på overraskelser og avsløringer, som byr på grubling, fnising og ettertanke. "Nøkken" har det meste!

Boka er gitt ut på Lydbokforlaget og Gyldendal- og jeg skal prøve å huske å legge inn linker når jeg er nede fra setra igjen. For ordens skyld: jeg har kjøpt lydboka sjøl.

torsdag 8. juni 2017

Junikveld og Naturdagbok fra 1906

Jeg har funnet nok ei nydelig bok inne hos Nasjonalbiblioteket. En aldri så liten skjønnhet fra 1906, oversatt og utgitt på norsk så sent (eller tidlig..?) som i 1979. En engelsk dame, Edith Holden, malte akvareller og skrev ned stort og smått av opplevelser og observasjoner gjennom et år. Bortsett fra en del av de (litt dårlig oversatte) diktene boka er krydret med, har det vært en sann glede å klikke seg gjennom denne. Værrapporter, når de første vårblomstene dukket opp, når sanglerkene la egg, hvordan rosehekker blomstret osv. Fullstendig ukomplistert og vakkert fra første til siste side.
Forsidebildet er også "Vignett" for juni- som liksom alltid har vært min måned, og fortjener så absolutt en gjengivelse som er riktigere enn bildet fra bokelskere.no.
...Og når vi først har kommet til juni, hva er vel mer på sin plass enn å trekke fram et favorittdikt av en favoritt dikter, Junikveld av Hans Børli.

Vi sitter i slørblå junikveld 
og svaler oss ute på trammen. 
Og alt vi ser har dobbelt liv, 
fordi vi sanser det sammen. 

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt 
av sunkne solefalls-riker. 
Og blankt som en ting av gammelt sølv 
 er skriket som lommen skriker. 

 Og heggen ved grinda brenner så stilt 
av nykveikte blomsterkvaster. 
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind, 
- det er som om noe haster... 

Å, flytt deg nærmere inn til meg 
her på kjøkkentrammen! 
Den er så svinnende kort den stund 
vi mennesker er sammen 

VI blir nok litt melankolske, Børli og jeg, når vi sitt der på kjøkkentrammen og lar tankene flagre, først litt hit, så litt dit. Den er jo svinnende kort den stund vi har...

...og tidas tann gnager jevnt og trutt, også ved Oppistun Børli, ved Børen sjø i Eidskog. Det er lett å forestille seg at en diktersjel kunne bli preget av å vokse opp et sted som dette.

En av mine juniMORGENER, foreviga fra kjøkkentrappa klokka 03.38, da Lilli bare MÅTTE ut å tisse. Det er fordeler ved alt, til og med å bli vekket så gudsjammerlig tidlig...

torsdag 1. juni 2017

Bokhyllelesing april og mai. Tove trumfer Henrik.

Som nevnt. Måneden har ikke vært preget av skrivekløe. Ikke i det hele tatt. Skippertak og samleinnlegg er dermed den enkleste og eneste løsningen mens jeg venter på inspirasjon.
Heddas bokhyllelesing er det eneste jeg har pålagt meg selv å gjennomføre av lese-skrive-blogg-relaterte arrangement. Det går som regel an å finne noe som passer til de fleste kategoriene, til og med et skuespill fant jeg, men for å ta det første først- litt orden må det jo være ;o)
I april var temaet skandinavisk bok utgitt mellom 1945 og 1990. Det var så vidt jeg klarte å grave fram et lite klenodium, Tove Janssons "Trollvinter" - Mummidalen anno 1957, mi utgave er antakelig kjøpt på mammutsalg, helt sikkert er det at den er fra 1992. Småskremmende og sår, akkurat sånn som man husker Mummidalen fra barndommen. Jeg var aldri fornøyd når det var Mummitrollene som dukket opp på barne-tv, og det er først som voksen jeg skjønner hvorfor. Tove Jansson skrev slett ikke søte barnehistorier hvor alle er snille, trygge og glade og alt ender godt. Hun viser at alle har gode OG dårlige sider, at man noen ganger gjør slemme ting og får dårlig samvittighet- og ikke klarer å la være. Det er barnebøker barn kan få vondt i magen av- i hvertfall de som er sarte og litt nærtagende. Sånn som jeg var. Og kanskje er.
Bonusspor: Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese "Sommerboken" av samme forfatter, og dette ble anledningen, selv om jeg ikke har boka stående i hylla. Nasjonalbiblioteket ble søkt opp, og der lå den scannet og klar til lesing. Det er noe spesielt ved å lese gamle utgaver sånn som denne- i tillegg er det spesielt å høre forfatteren selv lese historiene om Sofia som tilbringer somrene på ei lita øy ute i den finske skjærgården (Storytel.no) . Et sted leste jeg at man sammenlignet damene i "Sommerboken" med Lille My fra Mummidalen, uten at jeg helt fikk tak i om det var Sofia eller Farmor det ble siktet til. Jeg ser likhetstrakk til begge! Historiene her har også litt av den samme sårheten i seg som man finner i bøkene fra Mummidalen, men kanskje ikke like overveldende? Mulig jeg tenker sånn fordi man selvfølgelig har forskjellige forventninger til bøker utfra hvem som er målgruppe.
Sommerboken og Mummidalen er fascinerende av forskjellige grunner, og selv om ett av målene med bokhyllelesing er at man på sikt skal komme litt lenger ned i bokstablene, fører det også til at stadig nye bøker blir føyd til på leselystlista. Jeg har selvfølgelig lest litt om forfatteren og forfatterskapet, men jeg vil vite mer, og har satt meg fore å lese Tuula Karjalainens biografi fra 2014. En gang om ikke så altfor lenge! Foreløpig er juli en rimelig blank lesemåned sånn i teorien, så vi får se hva det blir til!

I mai skulle vi lese dikt eller skuespill. Ikke mye å velge i fra den kategorien, men fra min fars fetters dødsbo har jeg hatt Henrik Ibsens "De unges forbund" stående noen år. Jeg skjønner ikke helt hva jeg tenkte på da jeg tok med meg den, kanskje var det ingen tanke bak i det hele tatt, kanskje var den bare en slags nissen på lasset. Jeg har aldri vært spesielt interessert i teater, og Ibsen... Vel, "Et dukkehjem" og "Vildanden", "Peer Gynt" og "Byggmester Solness" har jeg på ymse vis vært igjennom. Pensum på videregående, oppsetning i Fryajuvet, fjernsynsteater, radioteateret. For å si det sånn; ikke alt har vært like fengende. Det samme kan jeg kort og godt si om "De unges forbund- lystspill i fem akter" fra 1869. Allerede  ved forordet begynte jeg å slite. Jeg hadde jo et visst begrep om handlinga i stykket, men tenkte det kunne være interessant å lese litt om bakgrunnen for at det ble skrevet, reaksjoner det skapte osv, men nope! Det var omtrent like vellykket som da jeg prøvde meg i skolemusikken og vi måtte knekke koden for å tyde noter (evt finne g-nøkkelen) før vi i det hele tatt fikk ta i et intrument. Tørr teori er tydeligvis ikke mi sterkeste side!
Vel, jeg slet meg gjennom de fem aktene, helt uten å trekke på smilebåndet. Det syntes jeg var så pass ergerlig at jeg googlet "De unges forbund + video" og endte opp med - nettopp! Fjernsynsteateret fra det herrens år 1986, og da fikk smilemusklene strekt litt på seg! Ikke fordi stykket ble så himla mye morsommere, men fordi det var fornøyelig å se blant andre pur unge Sven Nordin og Brit Elisabeth Haagensli i aksjon.
Jeg konkluderer med at jeg ser hvorfor dette stykket kunne skape engasjement på slutten av 1800-tallet, men pr dags dato ikke er et teatermenneske, og det er med god samvittighet jeg sender Henrik til første og beste loppemarked.

Tjukk bok, smalt bilde...
Neste runde Med bokhyllelesing går over to måneder, og det skal børstes støv av ei tjukk bok. I hylla har jeg "Den usynlige broen" av Julie Orringer med 714 sider, en roman beskrevet som En uforglemmelig historie om tre brødre, og en stor kjærlighetsroman fra andre verdenskrig med Budapest og Paris som bakteppe. Det er en dobbelt dårlig samvittighet som skal til pers. Ikke nok med at den har stått ulest i årevis, men det er en av de aller første leseeksemplarene jeg fikk som bokblogger! Det er rart med det, bøker man først ønsket seg, deretter fikk og til sist gledet seg til å lese, kan bli stående urørt, mens andre bøker bare suser forbi alle de tre stadiene ønske-skaffe-glede, og blir slukt i et jafs.. Tenker jeg koster på meg noen dager uker med re-gleding før jeg begynner- å glede seg er jo ofte halve moroa!
 

tirsdag 30. mai 2017

Markens grøde, av Knut Hamsun- hundreåringen som rørte og imponerte meg

Endelig og plutselig rykka Knut Hamsuns "Markens grøde" helt opp på prioriteringslista mi. Det var idéen om å ta for meg hagebøker som gav utslaget, og i sin videste forstand og med litt godvilje, kan vel denne klassikeren passe inn i kategorien? Om det ikke er så mye "haging", så er både grøfting, drenering, jordforbedring og nydyrking sentrale tema, kanskje også i overført betydning..

Ikke bare ei lydbok, men en flott kulturopplevelse
Dette skriver forlaget om boka:

"Et læredikt om jordbruket" er denne boken blitt kalt, betagende i sine enkle, rene linjer, stort og mektig som naturens egen tale. Nybrottsmannen Isak Sellanraa ferdes i et norsk landskap, i Nordlands natur. Men han realiserer selve jorddyrkerens idé. Han er fra alle tider og alle land. Han øver en gjerning som er uunnværlig, et arbeid som ikke bare er skapt av det elementære livsbehov, men som rører ved selve livsmysteriet.

Isak kommer vandrende, alene. Leseren får ikke vite hva eller hvor han kommer fra, det vesentlige er hva han går til.  Han saumfarer område for å finne den plassen som er best egna til jordbruk, der slår han seg ned og begynner det tilsynelatende uendelige arbeidet med å bygge en gård- og ei framtid. Etterhvert som han får brutt nok mark og skaffer seg dyr, skjønner han at han trenger kvinnfolkhjelp, og til slutt kommer Inger til gården. Hun er født med hareskår, en skade som opplagt har satt sitt preg på livet hennes så langt- og som indirekte skal få enda større konsekvenser for henne i tida som kommer. Isak og Inger et svært fåmælte, og det lille de tross alt sier til hverandre er ofte vage hentydninger og forsøk på å gjøre seg interessant for den andre- eller få den andre til å føle seg betydningsfull. Forholdet mellom disse to er overraskende fint beskrevet!
Årene går, barn blir født og de fleste vokser opp. Det kommer flere nybrottsmenn til Marken, og et stadig rikere persongalleri gjør historien fargerik og fengende, utenat det på noen måte setter Isak i skyggen. Det er hans liv og livsverk som hele tida navet som får hjulene til å rulle, som driver historien framover.

Jeg har hørt denne som lydbok fabelaktig lest av Karl Erik Harr, men i tillegg har jeg lest litt i utgavene fra 1917 som (selvfølgelig!) ligger digitalt på Nasjonalbiblioteket. Dette har vært en finfin kombinasjon, jeg virkelig storkoste meg og tok meg selv i å lure på hvorfor jeg ikke har hørt denne lydboka tidligere. Svaret er kanskje så enkelt at hadde jeg gjort det, hadde jeg ikke fått denne uforglemmelige førstegangsopplevelsen NÅ! Jeg er overraska over hvor ny historien føles. Ikke sånn å forstå at den føles moderne, for det gjør den absolutt ikke. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er, men kanskje det er den mystiske X-faktoren som gjør at enkelte romaner har potensiale til nettopp å bli klassikere? Eller at forfatteren hadde et intenst ønske om å formidle noe mer enn "bare" en menneskeskjebne eller en historei fra a til å?

Jeg har hørt boka mens jeg har værthundepasser/ fangevokter for den nye valpen, men jeg kan levende se for meg at det ville blitt en enda mer intens og magisk opplevelse hvis man kunne vandret rundt i fjellet mens man hadde hatt denne på øret. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å gjøre det en vakker dag. Gjerne neste gang (merk: ikke hvis!) det blir tur nordover. En gang, om ikke så altfor lenge, når Lilli har vokst seg stor nok til å bli med på langturer!

Eller hva med å høre lydboka mens man sitter ved et lite skogstjern og ser på at sola går ned og fisken vaker. Man kan kjenne det nappe i hjerterota!
Bildet er tatt 29.5.2017, kl 23.07.

***********************
Lydbokforlaget, 2002
Spilletid 12:52
Betalt Fabelabonnement


mandag 29. mai 2017

Burdinga har satt nesten all skalling på sidelinja

Det er så mye man burde gjort, både som bokblogger, hundeeier, hageeier, datter, kone, søster, tante, venninne, nabo, borger... Det er så mye man tenker, vet og vurderer- og så forsvinnende lite som faktisk blir gjennomført. Jeg regner med det gjelder flere enn meg, så her har dere en liten video med en som har satt søkelyset, fingeren og ord på, og ikke minst systematisert alt dette fine vi i teorien har full oversikt over!
Den siste måneden har jeg faktisk nesten bare holdt meg til skalling. Det vil si jeg hadde bare én ting på to-do-lista: lære Lilli å sove hele natta og å tisse ute... Klapper meg sjøl på skuldra og sier vel blåst!
Det underlige er at jeg hadde forferdelig lave forventninger til hva jeg skulle få lest i mai- også viser det seg at jeg har gjort et brukbart innhogg i leselyst-lista også! Nå har det vært en stusslig bloggmåned, men det kommer dager etter disse, og et par av bøkene er suverene, de få egne omtaler. Enkelte av de andre har jeg planer om å fortelle litt om i et samleinnlegg eller to, mens de siste muligens bare forbigås i stillhet. Skrivelysta er laber, men jeg hadde virkelig håpet at den kunne finne det for godt å komme tilbake- helst så fort som mulig!
Mest av alt bare koser vi oss ;o)

tirsdag 9. mai 2017

Selvforsyning i praksis, av Maria Österåker

Jeg har aldri så lenge jeg kan huske tilbake i tid, hatt så liten aksjonsradius som de siste to ukene. Jeg har lista meg rundt på tå-hev, hatt argusøynene vidt sperra opp for å registrere det minste lille tegn til tissetrengthet- og flydd ut og inn som en strikkball på speed, og skrytt som ei gammal grandtante hver gang det har kommet noen små dråper på grasset og ikke på golvet. Det sier seg vel nesten selv at jeg heller aldri har lest så lite som jeg har gjort i denne perioden. Det er tretten år sida sist vi hadde valp, og det står mer og mer klart for meg at Enja som vi fikk da, var et unikum! Stueren allerede da hun var åtte uker. Vi er på god vei nå også, men det er slett ikke snakk om å senke skuldrene og drømme seg fullstendig bort i romanens verden- da ville det garantert blitt mere tørkepapir og spryflaske enn det er nå, så sånn får det bli en periode nå.
Forrige uke var det forresten rene sommerstemningen i dalen, og vi virkelig koste oss ute. Lilli ble mer og mer bestemt på at hun ville satse på ei gartnerkarriere i stedet for å bli jakthund- og enn så lenge kan hun jo få leve i trua og håpet. Gartnere og jegere har stort sett høysesong til forskjellige tider av året, så vi regner med at det skal la seg kombinere etter hvert ;o)
Nå som vi vet at sommeren kommer til å bli av det forholdsvis "stillestående" slaget, uten milevis på tur i skog og fjell, har jeg funnet ut at dette kan bli en super hage-sommer, og dermed har jeg begynt å hente fram litt hagelitteratur. Nytt og gammelt i skjønn forening. Det gjelder å innrette seg etter forholdene, ikke sant?

Den første boka er ny av året; Selvforsyning i praksis. Alt du trenger å vite av svenske Maria Österåker, oversatt av Gunnhild Magnussen og utgitt på VigmostadBjørke.
Dette er ei fargerik, inspirerende og ikke minst veldig grundig bok om det meste som tenkes kan når det kommer til selvberging. Hvis man zoomer litt utover, og ser på historien, har selvberging i større eller mindre grad vært viktig for de fleste husholdninger, selv om vi de siste tretti-førti årene har fjernet oss mer og mer fra denne tradisjonen. Selv ble jeg født på begynnelsen av søttitallet, vokste opp på bygda, og den sommeren jeg fylte åtte, flyttet vi på gård. I min verden var det en selvfølge at bær og diverse grønsaker var noe vi plukka ute, og jeg husker hvor sjokkert jeg ble første gangen jeg oppdaget at det fantes folk som kjøpte poteter på butikken! Det var virkelig noe av det rareste!! Som sagt, vi har beveget oss bort fra selvbergingstradisjonen, og selv jeg må som regel ta en tur på butikken hvis vi skal ha poteter til middagen. Jeg har med andre ord blitt av de rareste...
Altså... Nå syns jeg det er skikkelig morsomt at å klare seg på egenhånd begynner å bre om seg igjen. De fleste putler i liten skala, litt salat i blomsterkasser, en pallekarm med jordbærplanter, spirer på kjøkkenbenken, blåbær og tyttebær fra skogen. For den som har lyst (og anledning!) til å snuse på idéene, eller ta det enda litt lenger, er det absolutt anbefalt å ta en kikk på denne boka. Her får man tips og forklaringer på hvordan man kan gå fram hvis en vil prøve seg. Spennvidden er stor; grønnsaksdyrking, smarte løsninger for den med begrensa plass, småfehold, anlegge frukthage, vedhogst (!), birøkt, lage kosmetikk og ikke minst hvordan man best kan ta vare på det man har produsert, sanka eller fødd opp. Slakting, konservering, salting, sylting, røyking osv.
Noe av det beste med boka, er at den ikke er moraliserende. Man kunne jo fort sett for seg at dette kunne være ei bok med hevet pekefinger og tordentaler om back to basic,  økologisk balanse og helsprofetier, men det er boka heldigvis fri for. I stedet fokuserer forfatteren på gleden det gir å dyrke, sanke og produsere. Hun understreker flere ganger at litt eller halvveis er bra, og man kan selvfølgelig velge å være selvforsynt på bare noen få områder. Det skal ikke være ei tvangstrøye, men en mulighet. (Ekstra morsomt da ett av mine favoritt-ordtak er at halvgjort er undervurdert! Noen hevder det ikke er et ordtak, men det blir ikke mindre sant eller treffende av den grunn, spør dere meg ;o)

I tillegg til at vi har lange tradisjoner med å dyrke jord og sanke av frukt og bær fra skogen, har vi i Norge en rik jakt- og fiske-kultur. Dette er ikke nevnt å boka, men i mitt hode (hvor folk som plukket poteter på butikken var rare...) er jakt og fiske en del av den samme "pakka", å høste av naturens overskudd. De færreste er grunneiere med egne jakt- og fiskerettigheter, men Staten/ Statskog er en stor grunneier, og dermed har alle norske statsborgere lik rett til jakt og fiske i disse områdene. Noen ressurser er begrenset, og da fordeles rettighetene ved noe så demokratisk som loddtrekning. Å kunne servere middag hvor en selv har klart å bringe de viktigeste ingrediensene til bords ved en innsats utover en tur til butikken, gir en helt spesiel følelse. Man kjenner på både ydmykhet, stolthet og andektighet, og jeg kan faktisk ikke tenke meg noe annet vi styrer med som kan måle seg med akkurat den kombinasjonen av følelser. (Mulig de som jobber i deler av helsevesenet kan finne det der? Jordmødre f.eks?) Jeg skjønner selvfølgelig at det slett ikke er alle som kan dra det så langt, men jeg utfordrer dere gjerne til i det minste å prøve å lage desserten av noe dere har plukket eller dyrka selv- eller lage kake med pynt eller smakstilsetninger dere selv har skaffet uten at butikken har fått et besøk først! Det er ikke mye som slår nystekte blåbærmuffins med bær en har plukka selv. Å være selvforsynt med bær, er absolutt gjennomførbart, og stoltheten følger med i koppen eller spannet, garantert!


Smakebiter fra mitt liv som sjølberger: 
Små gulrøtter= gourmet-gulrøtter.
Folk flest er kjøttetere. Viltkjøtt er økologisk OG det mest etiske, rent dyrevelferdsmessig.
Blåbærtur med crocks!
Tidlig krøkes som god krok skal bli. Lett gjenkjennelig 70-tall..
Inspirasjon til nye prosjekt.
Tyttebær er et must til viltmiddagen.
Etter den ene turen, slutta jeg å plukke sopp.
Ikke bare mandlepotet; høyfjellsmandel, til og med. Dyrka ca 850 moh.
Birøkt ♥ De flittige små er allerede i gang med å sanke pollen, slik at dronninga kan begynne å lage nye arbeidere. Har til og med fått et eget kapittel i boka, og det varmer en enkel birøkter-assistent!

fredag 28. april 2017

Alternativ til kløpulver og Blåvinge

April nærmer seg slutten, og jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive et innlegg med noen av de diktsamlingene jeg vil anbefale som alternativ til månedens BBP-samlesing. "Um sakne springe blome" ble som ikke akkurat noen innertier for meg, men det betyr selvfølgelig ikke det samme som at jeg mener den er dårlig- på ingen måte!! Poesi er antakelig den sjangeren som er aller mest avhegig av at tekst og leser spiller etter de samme notene, eller som er litt avhengig av kjærlighet ved første blikk, lyrikk er ord uten støttehjul! Med dikt er det som regel sånn at de treffer med full tyngde, eller de treffer ikke i det hele tatt. Her er kort om et knippe diktbøker jeg har gledet meg over- og som er mye enklere å forstå seg på enn nevnte blomster...

"Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt"
av Ingvild Lothe.
Kolon Forlag- 2016- 72 sider- ebokbib.

Få har nok gått glipp av de glimrende omtalene som har haglet over Lothes debut. Dikterstemmen er tydelig og gjennkjennelig, og diktene preges av skarphet, humor, selvinnsikt og selvforakt. DIktene er akkurat som bildet på framsida av boka: de begynner på en måte som gjør at du tenker ditt om fortsettelsen, og når du kommer til slutten har det hele skapt seg om til noe helt annet. Overraskelser, varisjon, punchlines og knyttneveslag, er ei grei oppsummering!

Så lenge håret mitt vokser
og neglene gror
vet jeg at jeg dør litt, hver dag.

"Åtte minutter"
av Linda Klakken
Flamme Forlag- 2014-109 sider- ebokbib.

Forlaget skriver blant annet:
Det tar drøyt åtte minutter for sollyset å reise fra sola til jorda. Åtte minutter og tjue sekunder, for å være nøyaktig. Hvilket betyr: Om sola var en nattbordslampe man kunne tenne og slukke, ville det også tatt åtte minutter (og tjue sekunder) fra lyset gikk til det ble mørkt her nede. I løpet av den tida rekker du å lese et dikt, men neppe en novelle og aldri i verden en roman. Noe som kanskje gjør poesien til den mest apokalyptiske sjangeren?

Det blir underfundigheter og fornøyeligheter av en sånn tilnærming til livet! Brillefint å kunne plukke fram denne innimellom for å få justert svart-hvitt-balansen i nye og ne.

noe vi sa på et fjell
se, så fin dagen er
du mener verden

Mer om vår triste, men nydelige verden HER! 

av Guri Sørumgård Botheim
Samlaget- 2016- 67 sider- leseeksemplar frå forlaget  

Heime-Trondheim-fjellet, dialekt- nynorsk- dialekt. Samlinga er delt i tre, og blir tilsamen ei fortelling om  heimbygda, familiehistoria, eit forsøk på å bo i by og til slutt det å koma heimat til det som er heime på rett. Skiftinga mellom dialekt og nynorsk er med på å framheve alle forskjellane som kjem fram om ein prøver å flytte røtene sine. 
Til glede for alle dykk "Um-sakne-tilhengarar" kan eg legge til at denne diktasmlinga av fleire har vorte nevnt i same andedrag som den kløpulver-boka. Tema er sjølvsagt ikkje det same, men at språket kan synast uvant, og at høgtlesing kan vere ein triks for å få til flyten- det har dei utvilsamt til felles. 

Då eg skulle skrive om boka, snubla eg over ei filmatisering av det første diktet, og dét må eg sei: dikt i filmformat gjorde seg overraskande bra!



"Dette skjer ikke"
av Ida Lórien Ringdal
Tiden Norsk Forlag- 2017- 78 sider- ebokbib

Nok en ung kvinnelig diktdebutant som skriver så treffende at selv de som ikke er liker å lese dikt lærer seg linjer utenat og nærmest teppebobmer diverse sosiale kanaler med sitater, liker-klikk og tomler opp. Det i seg selv er fornøyelig å være vitene til! Romantiske, sarkastiske, bakrus-fornemmende, selvforaktende, morsomme, fornøyelige, triste, tvetydige, bittersøte dikt som ofte stuper kråke eller snubler i fortauskanten slik at slutten står opp-ned i forhold til åpningen.

Absolutt verdt å få med seg!

Så har vi en litt annen kategori dikt, nemlig de med barn som målgruppe. For meg er dette litt svevende. Rim og regler for barn er lett forståelig, det blir på en måte sanglek, men dikt uten rim eller rytme- kan det fungere for unger? Og ikke minst: leses de for barn, eller leser voksne diktene for sin egen del?
Mange av dikene i disse bøeken er av typen "moro-dikt", og det vil jeg tru slår an hos de fleste, andre har illustrajoner som kan fenge målgruppa.

"Farmor er hippi" av Målfrid J. Frahm Jensen og Per Dybvig (ill.) har faktisk undertittel "Barnedikt for voksne", og den gav jeg faktisk terningkast 6! Diktene har god rytme, mange går på rim, pennetegningene er fornøyelige og humoren varm smårusa hippie-surrealistisk. (Utgitt på Commentum Forlag, 2015, eBokBib))

Ruth Lillegravens "Eg er eg er eg er" vil jeg til tross for undertittelen "dikt for barn" kategorisere som voksendikt om barn. De er underfundige, "natur-drømmende", men ofte litt for svevende og tåkete til at jeg trur det vil fungere spesielt godt som høytlesing for barn, jeg trur de vil miste interessen ganske fort. Kan hende det kan være fint for litt større barn å lese diktene selv? Diktene er hva jeg vil kalle "personlige", så mange vil sikkert kvie seg litt eller synes det blir kleint å lese sammen med foreldre- men hva vet vel jeg? Som ikke er i målgruppa, og heller ikke kjenner så altfor mange som er det...! Diktene henger sammen og danner en liten historie, og de er fine å lese for å skjønne litt mer av det som foregår i et ungt hode :)
Mari Kanstad Johnsens illustrasjoner er enkle og sarte, og slett ikke fargerike med mange detaljer, som man ofte forbinder med barnebøker. Når det er sagt: barnebøker som appellerer til voksne lesere, er antakelig de beste! Les gjerne hva som skirves på NRKs litteratursider. (Utgitt på Samlaget, 2016, eBokBib)

"Bjørkebokstavar" av Hilde Myklebust ligner i uttrykk på "Eg er eg er eg er", men har kanskje litt mer humor og snert? Også her blir det ei historie hvis man leser diktene sammenhengende, men uten rim, og rytmer det kan være vanskelig å få tak på, blir det trolig ikke lett å holde på interessen til alle små tilhørere ved høytlesing. Kan hende jeg tar aldeles feil! Kan hende er små bokvenner i dag mer vant til forskjellige uttrykk enn vi var da jeg selv vokste opp på syttitallet?
Tone Lilengs illustrasjoner er sarte, stemningsfulle og mer detaljerte enn de er hos Lillegraven/Johnsen, og er fine suplement til diktene. (Utgitt av Samlaget, 2015, eBokBib)

"Mormors gebiss" av Jakob Martin Strid er den eneste av diktbøkene "mine" som er oversatt, og det bærer den litt preg av. Uansett er dette den av bøkene jeg trur vil være mest underholdene for barn- så er det da også rim det dreier seg om. (Og det er nok rim-formen som gjør at språket halter lett). Illustrasjonene er fargerike, detaljerte og ikke minst fornøyelige- godt egna for diskusjoner og videre dikting. I tillegg til at diktene, rimene og reglene er originale og morsomme, er mange av dem frydefullt politisk ukorrekte, og jeg håper virkelig ikke at det kommer noen forståsegpåere drassene med streng pekefinger og problematiserer at forfatteren lager humor blant annet av fordommene våre. Her treffer vi feite Medister-minister Fister, norske nudister med uærlige hensikter, et araberkomplott som stjeler rabarbrakompott, rasende menn og flyvende fisk, små hunder og sure løver, øde islandskap, underlige familier og ikke minst et par klaprende gebiss. (Utgitt av VigmostadBjørke, 2017, leseekseplar fra forlaget)


*****************
Med dette håper jeg alle kan finne noen dikt eller diktsamlinger som ikke gir allergiske reaksjoner. Det fine er jo at det alltid finnes noe for enhver smak, det gjelder bare å ta seg tid til å lete- eventuelt være streng mot seg selv, å legge bort det som ikke fenger. Jeg har en følelse av at det er flere enn meg som godt kan bli flinkere til å avblåse leseprosjekter som ikke svarer til forventningene. Livet er for kort til å bruke tid på bøker som ikke fenger- og det er ikke retteferdig verken mot forfatter/ dikter eller bøkene å presse seg til å lese ferdig når den dårlige opplevelsen kanskje bare skyldes feil tid og sted. Bøker lider ikke når de står i hylla, men jeg trur ikke de føler seg spesielt bra hvis de oppdager at de bare blir lest på trass ;o)

GOD HELG :O)