fredag 13. oktober 2017

Alle elsket moren din, av Toril Brekke

Det var en telefon fra Grim som fikk minnene fra barndommen til å velle opp i meg. Det lyse musikkværelset med det store flygelet. Duften av epler. Ordene som Grim presset ut av seg når vi satt ute på singelen og spiste kake, setningene hans om ondskap.
I dag døde Toresen, sa han da han ringte. Jeg tenkte du ville vite det, sa han.

Toril Brekke er en produktiv forfatter som blant annet er kjent for historiske romaner.
I årets roman, "Alle elsket moren din", blir vi kjent med Agathe fra førskolealder til pubertet i etterkrigstidas Oslo. Mer presist: vi blir også godt kjent med hele familien hennes som består av sterke personligheter. Mormor som deltok i motstandskampen under krigen og en gang hadde utsikter til en karriere som sangerinne, morfar som overførte sine egne drømmer på attpåklatten Jannik. Jannik som på sin side knyttet never under bordet for å legge bånd på frustrasjonen sin. Mora som måtte gi opp ei framtid som konsertpianist da hun ble gravid og fikk Agathe, og sist, men ikke minst pianostemmeren som svermet for moren og som til slutt giftet seg med henne. Bare faren mangler, Hvem er faren min, spør Agathe igjen og igjen, men hun får aldri noe svar, mora snur seg bort, blar videre i en avis, ser seg i speilet, går ut av rommet. Ingen andre vet svaret, alle elsket moren din- og kanskje elsket hun flere menn hun også?

Med pianostemmeren som stefar, begynner en ny epoke for Agathe. Den nye lille familien flytter sammen i et nytt borettslag på Valle Hovin, og Agathe mister den daglige kontakten med besteforeldrene på Bekkelaget, og dermed den trygge og oppmerksomme mormoren. Hun må ofte
klare seg på egen hånd, og tar mye av ansvaret for lillebroren da han blir født. I dag ville man sikkert sagt at hun og broren ble utsatt for omsorgssvikt, men da var det nok ganske vanlig, og det må legges til at om mora svikter barna sine, stiller pianostemmeren opp og sørger for gode opplevelser og øyeblikk. Uansett gir forfatteren oss et usentimentalt (men likevel et lett nostalgisk) tidsbilde av Oslo og Europa. Urbanisering og drabantbyer, tapte drømmer, en mor som ikke vil være det, og en datter som lengter etter en.

Jeg har hørt denne som lydbok, og det er forfatteren selv som leser. Som regel synes jeg det gir litt ekstra til historien, og denne gangen er det virkelig innertier. Brekke leser avslappet, helt uten overdreven dramatikk og gir meg følelsen av at hun forteller om sin egen oppvekst- og kanskje det akkurat det hun gjør, for det er mange likehetstrekk mellom henne og romanens hovedperson. Torill Brekke er en fantastisk historieforteller, hun lar hverdagsrealisme og sterke følelser gå hånd-i-hånd og det forundrer meg stadig at ikke flere kaster seg over forfatterskapet hennes. I et brillefint intervju i Aftenposten avslører ha at en oppfølger er underveis, mens ei bok nummer tre allerede er på planleggingsstadiet- det er med andre ord bare å glede seg!


****************
Spilletid 9:14 timer/ 333 sider
Lydfil fra forlaget

torsdag 5. oktober 2017

Wassmo Maraton 2017

Herbjørg Wassmo er en forfatter jeg har hatt et nært forhold til lenge. Faktisk var hun den første forfatteren jeg leste da jeg gikk over fra ungdomsbøker til voksen-romaner. Jula 1987 var jeg femten år og fikk trilogien om Tora (Huset med den blinde glassveranda, Det stumme rommet og Hudløs himmel) i presang. Med alvorlige tema og drøyt sjuhundre sider var det et vågalt valg til en som til da hadde levd seg inn i historier om hestejenter, hemmelige hager, engelske kostskoler, Den siste revejakta (Ambjørnsen), Beatles (L.S.Christensen!) og dess like.
Senere har jeg fått med meg de fleste romanene denne fascinerende dama har gitt ut. Noe har jeg lest på papir, mye har jeg hørt som lydbøker. Et glass melk takk var grusom,  og jeg husker jeg tenkte "gudskjelov at jeg valgte lydboka!" Hadde jeg lest den selv, hadde jeg kommet til å lagd meg enda verre bilder i hodet enn det Anette Hoff gjorde med sin dempede innlesing. "Hundre år" og "Disse øyeblikk" var nydelig lest av Gjertrud Jynge, og sammen gir de to bøkene oss historiene til fire generasjoner kvinner, Herbjørg selv i den siste, hennes mor, mormor og oldemor i den første. Som alltid rørende, rystende og uforglemmelig!
Trilogien om Dina fra Reinsnes har jeg også- jeg holdt på å si selvfølgelig- lest etterhvert som bøkene ble gitt ut, "Dinas bok" (1989), "Lykkens sønn" (1993) og "Karnas arv" (1997). Tjue år har gått, og jeg tok ikke sjansen på å kaste meg over årets store overraskelse, "Den som ser" før jeg hadde friska opp litterære minner fra forrige århundre..
Jeg begynte med å låne "Jeg er Dina" på DVD på biblioteket, før jeg leste litt her og der i boka der jeg ikke fikk filmen til å samsvare med det jeg husket fra første gang jeg leste den. Ganske riktig: en del var forandra, men de store trekkene er greie- den største forskjellen syntes jeg var at i filmen framstilles Dina som temmelig forrykt, mens hun i boka er sterk, egenrådig og naturligvis preget av morens grusomme død og følgene ulykka fikk. "Lykkens sønn" hørte jeg som lydbok, ok lest av Stig Henrik Hoff selv om han for min del godt kunne skrudd opp tempoet litt. Da jeg var kommet så langt, følte jeg virkelig at jeg var i siget, og to-tre tastetrykk var alt som skulle til for å laste ned "Karnas arv" til mobilen. Jeg gledet meg til å høre Gørild Mauseth gi meg fortsettelsen, men det ble sannelig en selsom opplevelse!  Hvis Stig Henrik holdt lavt lesetempo, leste Mauseth i snegle-fart. Og ikke nok med det. Den snegla hadde i tillegg hang til å overdramatisere.. To much er rett og slett for mye, men jeg tvang meg til å høre (med en øreplugg...) mens jeg var ute og luftet hundene, og leste resten som e-bok på NasjonalBibliotekets nettsider..
Jeg har altså gjenopplevd Dinas ulykker, standhaftighet og handlekraft, Benjamins oppvekst under svært spesielle familieforhold, sorgen over mora som forlot ham, studietida i København som resulterte i at han ble alenefar, bekymringene for Karna og sykommen, legegjerningen i Nordland, kjærligheten til to kvinner som på hver sin måte betydde svært mye for ham. Karna. Karna- direkte og åpen, sterk og skjør. Mennseker har kommet og gått, store personligheter og små sjeler. Til sist gikk det forferdelig galt, en svartsjuk mann, ei gjenglemt parafinlykt, et anfall, ei loftsdør der slåen gikk i lås... Den hjemvendte Dina var en av to som omkom i brannen som la hovedhuset på Reinsnes i ruiner. Karna var den som i begravelsen, på Dinas vegne, innrømte å ha drept to menn.

Der sluttet trilogien. Karna vitnet om Dinas ugjerninger, gikk ned midtgangen i kirka og åpnet dørene for kistebærerne. Etter dette ble Karna stum og stengte seg inne i seg selv. Til slutt blir situasjonen uutholdelig, og Anna, Karnas stemor, bestemmer seg for å ta henne med til København i håp om at legene der kan hjelpe henne. Dermed setts tilværelsen på hodet, det som først var en mental distanse mellom ektefellene, er nå i tillegg geografisk avstand. Det åpner for nye perspektiv og nye forbindelser- og hvordan er det nå egentlig med disse danske legene? Har de i det hele tatt peiling på mentale sykdommer?

Denne fjerde romanen om familien Grønelv fra Reinsnes har fantastisk mange lag og vinklinger. Først har vi situasjonen til Karna som synes temmelig fastlåst, hun hallusinerer, har mareritt, blir døgnvill og får raserianfall i tillegg til epilepsien. Først da  reservelegen Joakim engasjert bestemmer seg for å prøve nye metoder kan man se små forandringer hos Karna, men det er ikke bare henne han blir interessert i...
Karnas taushet og måten hun blir behandlet på sykehuset i København griper meg voldsomt. Hvor går grensa mellom uvitenhet og ondskap? Det er lett å kamuflere det ene som det andre! Forfatteren må ha gjort et formidabelt forarbeid for å kunne skrive så utrolig overbevisende om helsevesen, sosiale normer, klasseskiller, boforhold, arbeidsliv, samferdsel, kultur, kvinnerfrigjøring, politikk osv osv i både Danmark og Norge på slutten av 1800-tallet. Ganske enkelt et imponerende tidsbilde fra ei brytningstid i historien vår. Når det er sagt... Av og til tok jeg meg i å tenke at det ble litt i overkant... Enkelte karakterer ble nesten karikaturer, enkelte scener lite sannsynlige (f.eks: stevnemøter på obduksjons-salen/ likrommet), Karnas syner og hallusinasjoner utbroderes kanskje litt i meste laget, og mer enn én gang mister jeg tråden i disse passasjene. Mulig det er akkurat det som er meninga? At leseren skal føle et ørlite snev av den bortkommenheten Karna er fullstendig prisgitt?

Alt i alt ei leseverdig/ høreverdig bok- så absolutt, men jeg vil nok ikke utpeke den som forfatterens beste. Hvis jeg skulle gitt terningkast til denne, måtte det blitt TO terninger; setting og bakgrunn får helt klart en finfin sekser, mens innhold og relasjoner nok ikke får mer enn la oss si en firer.
Andre har nok vært mer entydig positive enn meg; VG- terningkast 5, NRK- Wassmo på sitt aller beste, Åslaug med bok og palett ble trollbundet, Ingun/ Kleppanrova har skrevet entusiastisk og positivt om boka - og serien, og har med flott stemningsfulle bilder i sitt innlegg.
*****************************
(Klikk på lenkene for presentasjon, omtaler og utdrag)
Spilletid: 17.11/ 473 sider
Lest av Gørild Mauseth
Biblioteket har vært hovedbidragsyter, men to av lydfilene har jeg kjøpt sjøl ;o)

 

fredag 22. september 2017

Familielykke- en fastgrodd illusjon

Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin måte.

(Leo Tolstoj, Anna Karenina, 1877)

I fjor leste jeg "Arv og miljø" av Vigsis Hjorth. Jeg leste den før alt rabalderet. Jeg leste den som en hvilken som helst annen roman. Den traff meg så brutalt at jeg til slutt måtte kaste inn håndkleet og slettet alle påbegynte omtaler.
Jeg trenger neppe skrive hva boka handler om, det har nok alle litteraturinteresserte gått med seg for lengst, men for ordens skyld: jeg tenker ikke først og fremst på beskyldningene om overgrep, men familierelasjonene ellers.
Nå i høst har jeg hørt Helga Flatlands "En moderne familie", og det har slått meg at disse to bøkene i bunn og grunn handler om det samme: familie, familieforhold, hva familien gjør oss til og kanskje hva familie kan få oss til å gjøre. Jeg har mer enn en gang sagt at det er menneskene som får det verste fram i oss, og i den forbindelse er familien i en særstilling. Det er knyttet så mange forventninger, hensyn, forhåpninger og etterhvert skuffelser til selve institusjonen Familie, at min teori er at det skjære seg før eller senere. Oftes ser man lite til disse familiære kollapsene, skammen man føler når nærheten forsvinner (eller enda verre: når man innser at den aldri var tilstede), er så stor at man låser den inne i et skap innerst i en krok i en mørk kjeller. Så slipper man å vise den fram, slipper å se, kjenne på og gruble på den i tide og utide. Det som ikke vises, finnes ikke.

Slik er det i "En moderne familie" også. En sammensveiset og velfungerende familie er samlet i Italia for å feire en søttiårsdag. Helt ut av det blå, og slett ikke avtalt, avslører jubilanten at han og kona skal skilles. I tida som følger, får leseren innblikk i de tre søsknenes opplevelser og oppfatninger av oppveksten, foreldrene, de andre søsknene, sin egen og de andres roller i familien. Vi ser hvordan de tre ofte- for ikke å si som oftest- tolker hendelser roller og relasjoner ulikt, og vi ser hvordan de til tross for alle tidligere samtaler, slett ikke kjenner hverandre spesielt godt. Resultatet er uunngåelig: alle føler seg oversett, tatt som en selvfølge og veldig, veldig alene. 

Disse to romanene har mer enn tema til felles. De er begge tankevekkende og velskrevne med sterke følelser og dyp menneskelig innsikt. 
Lydbokforlaget har gjort lurt i å bruke tre forskjellige, men svært dyktige innlesere. Det er med på å utfylle og understreke ulikhetene mellom de tre søsknenes fortellinger, samtidig som det gir ekstra liv til historien.

**************************
Spilletid 7:41/ 239 sider
Lest av Anne Ryg, Anna Bache-Wiig og Jon Arne Arnseth
Bibliotekbok
Anbefales- som øyeåpner for de lykkelige, til trøst for oss andre. (Man kan faktisk finne lykka andre steder enn i kjernefamilien :)


Man skulle kanskje vært sau? Enkle familieforhold: etter en sommer brytes båndene, enten ved at den ene eller den andre sendes på slakteri, eller ved at mor får nye barn til våren. Naturens gang, og ingenting å ofre en tanke.






mandag 11. september 2017

Berge, av Jan Kjærstad

Her må dere prøve å se for dere at jeg klatrer opp på en scene eller en talerstol av et eller annet slag. Høytalerne er rigget, lydprøve kjørt. Mikrofonen slås på, jeg kakker forsiktig på den nettingdekkede dingsen, kakk-kakk..
Kan dere høre meg??!!
Dere lengst bak også?
Hei! Dere med oppmerksomheten litt andre steder- følg med litt her noen minutter, jeg har noe viktig å fortelle!

Jan Kjærstad har kommet med en ny fantastisk intelligent og tankevekkende roman, og den bør dere unne dere å lese! 

Der var det viktigeste sagt, men jeg forteller gjerne litt mer :)
Nordmarka, 23.august 2008. Fem personer er brutalt drept, der i blant Ap-lederen Arve "Storen" Storefjell og hans datter Gry, up and coming, Norges Framtid. Det første geniale grepet er å legge hendelsen til FØR 22.7-terroren. Absolutt ingen i Norge hadde seriøst trodd at noe slik kunne skje her hos oss, og media og Folk Flest går nærmest av skaftet; sjokk, vantro, frykt og sinne. Til å begynne med er det "jihadist-sporet" som får mest oppmerksomhet, dette kan umulig være noe annet enn terror? Sjokket blir ikke mindre da gjennombruddet kommer og en av de dreptes eks-kjærest blir pågrepet og siktet for drapene. Man har ingen bevis eller klart motiv, men indisiene er mange og folk står nærmest i kø for å vitne i saken. En hevder å ha sett Berge true Gry med kniv, tidligere studiekamerater kan fortelle om ustyrlig sinne, trusler, dårlig impulskontroll osv. Få, om noen, har noe positivt å si om tiltalte, som på sin side ikke har sagt et ord i avhør og heller ikke i løpet av rettssaken. 
Vi får historien fra tre ulike vinkler, fra tre personer som på hver sin måte dras inn i saken: Ine Wang, journalisten som nesten ser på drapene som en gavepakke, en sak som kan få karrieren på rett kjøl igjen, en anledning til å bli sett, gjøre scoop, skinne. Peter Malm, anglofil, pertentlig og svært anonym eremitt og tingrettsdommer, som motvillig påtar seg å være hoveddommer da saken kommer opp. 
Nicolai Berge, den mange hadde stemplet som stakkarslig og mislykket på mange måter, aller mest som politikeremne og forfatter av uforståelige, rare noveller. Om han ikke vil forklare seg i formelle former, skriver han ned det han har opplevd, både før drapene og etter at søkelyset rettes mot ham, og vi får lese om både flaue hemmeligheter, ideer, tanker og grublerier. 

Romanen er opplagt spennende, for er det nå så opplagt at det er Berge som er gjerningsmannen? I så fall: får vi vite hvorfor?? Til tross for spenningsmomentet, er jeg enda mer fascinert av hvordan forfatteren indirekte retter kritikk mot flokkmentaliteten vi så lett lar styre, han snur speilet mot leseren, og det er umulig å ikke reflektere over spørsmål som hva motiverer oss til handling/ passivitet? Ser vi løsninger, sannheten eller bare en utvei? Blir et utsagn sant hvis det sies mange nok ganger av mange nok mennesker? Har man snudd mange nok steiner hvis man har fått vondt i ryggen? 

Jeg sier som tingrettsdommer Malm:

Er det en ting jeg har lært av skjønnlitteraturen, så er det at det ikke finnes noen sannhet, alt er bare historier.

Her er en av de desidert beste. Den er så god at jeg lånte den på biblioteket og leste den etter at jeg hørte lydboka... Begge utgavene er fantastiske, det spiller ingen rolle om dere velger det ene eller det andre. Her er alt perfekt, fra ide og oppbygging til persongalleri, språk og opplesing. Terningkast åtte!

*************
Spilletid 14:46/ 379 sider
Lest av Hedda Munthe, Kyrre Haugen Bakke og Yngve Berven
Lydfil kjøpt sjøl

torsdag 7. september 2017

Kvinnen med rødt hår, av Orhan Pamuk

Orhan Pamuk er omtalt som Tyrkias mest betydningsfulle forfatter, han har gitt ut en rekke romaner som også er oversatt til norsk, og han har mottatt smått og stort av litterære priser- selveste Nobelprisen inkludert. Så hvordan kan det ha seg at jeg ikke har lest noe av ham tidligere? Kanskje den geografiske avstanden bedrar til at forfatterskapet føles fjernt eller uaktuelt? Mange av bøkene er omfangsrike, for ikke å si mursteinstykke- det i seg selv gjør meg skeptisk, for hva om boka ikke fenger? Det er jo så vanskelig å legge dem vekk når en først har begynt, og skrekken er at jeg skal kaste bort dyrebar lesetid på bøker som ikke svarer til forventningene.
I ulesthylla står forresten ei slitt utgave av Pamuks "Snø" som kom ut på norsk i 2005, året før han mottok bokprisen i Sverige. Den er utsolgt fra forlaget, og det var litt av et arrangement å få den i hus, men det er en helt annen historie, og målet er at den skal leses i forbindelse med Heddas bokhyllelesing i november og desember. (En annen historie og et annet mål, er selvfølgelig å klare å hoppe på toget med bokhyllelesing generelt. Jeg falt av i juni/juli, men augustboka er lest, så det ser tross alt ikke helsvart ut ;o)

Som dere ser, har avisanmelderne vært samstemte og positive. Det samme har de bloggerne jeg har funnet omtaler hos, Tine, Kleppanrova og ikke minst Rose-Marie som alltid skrever de grundigeste og best begrunnede omtalene! Her går jeg med andre ord ikke helt i takt med Folk Flest.

Vi er i Tyrkia, fortellinga begynner på søtti- eller åttitallet, og kort fortalt handler boka om en unggutt som føler seg forpliktet til å bidra økonomisk da faren forsvinner, og familien dermed mister hovedforsørgeren. Tilfeldighetene gjør at han blir håndlanger for en brønnmester, det er gode utsikter til en bra fortjeneste, det vil si HVIS de finner vann. Unggutten Cem lar seg lett distrahere, først og fremst av kvinnen med rødt hår, han blir utålmodig og i et uoppmerksomt øyeblikk forårsaker han ei ulykke; et spann med stein velter over brønnmesteren som er nede i brønnen. I fortvilelse og redsel for at han kan ha drept et menneske, flykter han fra stedet og han forteller aldri noen om hva som har skjedd, heller ikke hans kommende ektefelle får vite noe om dette kapittelet i livet hans. Dette mulige drapet, uvissheten om hvordan det gikk, redselen for å bli pågrepet ligger over Cem i alle år. Samtidig blir han nesten sykelig opptatt av historien om Ødipus som uten å vite det dreper sin far og ligger med sin mor, OG det persiske eposet om Rostam og Sohrab, der Rostam dreper sin sønn Sohrab- også det uten å vite hvem han dreper. I sum gir dette en uhyggelig stemning som gjør at historien får et aldri så lite snev thrilleraktig uttrykk.
Forholdet mellom fedre og sønner, løgner (eller kanskje mer det å holde tilbake sannheten), historiske forhold og samfunnsutvikling i Tyrkia er også viktige temaer i denne lille romanen som, til tross for spenning og helt klart mange suverene kvaliteter, ikke fenget helt. For meg ble det litt for mye fram og tilbake med disse gamle mytene, i tillegg kan sikkert noe av misnøyen settes på kontoen for manglende konsentrasjon, feil tid og sted.


****************************** 
Spilletid 6:41/ 271 sider
Oversatt av Ingeborg Fossestøl
Forbilledlig lest av Øystein Røger
Lydfil fra forlaget

torsdag 31. august 2017

En sommer er over

...men minnene om den består... Kirsti Sparboe asså, hun fikk sagt det! Eller kanskje det var Benny Borg og Andres Diesen som la ordene i munnen hennes, og det derfor er de to som skal kreditteres? Samma det, september står nærmest og klorer på døra og vil inn, så jeg må sette meg ned og skreve noen ord om årets Sommerbøker, med stor-S.
"Sommerbøker" er et begrep uten en helt klar definisjon, men mine sommerferske erfaringer tilsier at vi er i nærheten av tidligere tiders kiosk-litteratur, eller det man resten av året ofte kaller damelitteratur. Uansett hva en velger å kalle det, er viktige ingredienser noe sånt som kjæreste-spøkelser fra fortida, to eller flere parallell-historier; før og nå, familiehemmeligheter, fatale misforståelser, snørr og tårer- og noen ganger er det akkurat det man trenger, enten for å la seg rive med og underholde, for å drømme seg bort, eller som i mitt tilfelle: finne tilbake til gleden ved å lese. Den har vært ganske laber lenge, men endelig føler jeg det begynner å ta seg opp, og disse bøkene har vært med på å dra meg opp av hengemyra.

Hemmelighetene på Nanreath Hall av Alix Rickloff er et spennende og fascinerende britisk kostymedrama! Vi følger mye av standard-oppskrifta; den ene historien har første verdenskrig som bakteppe. Katherine Trenowyth velger å følge hjerte sitt, kjærligheten og drømmene sine, hun trosser foreldrene og gir dermed avkall på rikdom og et enkelt, bekymringsløst (?) og forutsigbart liv. Tragisk nok blir hun gravid, kjæresten fordufter, hun føder ei datter, men blir syk og dør før jenta er voksen. Anna vokser derfor opp hos et ektepar som var Katherines beste venner. De har aldri holdt bakgrunnen hemmelig, men det har liksom aldri passet å fortelle alt om moren hennes. Til slutt ber de Anna komme hjem på besøk, og planen er at de endelig skal fortelle henne alt de vet- problemet er bare at det igjen er krig, tyskerne bomber London til det ugjenkjennelige, og det eneste Anna finner da hun kommer hjem, er knuste bygninger, ruiner og en ødelagt by. Fosterforeldrene er døde, og dermed har hun ingen å stille alle spørsmålene hun har om de biologiske foreldrene. Tilfeldighetene gjør at hun som sykepleier blir sendt til et gods som delvis er omgjort til sykehus for krigs-skadde, det samme godset som moren vokste opp på, der restene av familien fortsatt bor i en egen fløy- det er anledning og på høy tid å finne ut av familiehemmelighetene!
Det jeg likte best ved denne, var at de to verdenskrigene knyttes sammen på en måte jeg ikke har sett tidligere, i tillegg har den et fornøyelig persongalleri og nok spenning til at man bare må lese litt til.
Jeg er dessverre ikke like entusiastisk når det kommer til oversettelse og språk. Her er det litt for mange rare ordvalg og kronglete setninger til at det blir full pott. Terningkast 4.

Når vi møtes igjen er Kristin Harmels tredje bok på norsk, men det er den første jeg har lest.
Vi er i Orlando, USA. Emilys foreldre var skilt, og moren hennes døde da Emily var atten. Faren benytet ikke "anledningen" til å gjenoppta forbindlesen med dattern og forholdet deres er forståelig nok iskaldt, selv om faren i det senere har prøvd å komme nærmere datteren. Nylig døde Emilys farmor, og til alt overmål har hun mistet den faste jobben som spaltist i ei avis, og må prøve å klare seg som freelancer (WOW! Vi har det greit i Norge som har NAV i ryggen hvis det skulle knipe!) En dag får hun en akvarell i posten. Et vakkert bilde av en kvinne i en kornåker, med soloppgang og en fantisk fiolett himmel. Bildet er av bestemoren, men hvem er kunstneren, hva betyr den kryptiske teksten på lappen som fulgte med,  og hvem kan den anonyme avsenderen være? Det er på tide å begynne å nøste! Her skal det nøstes i to retninger, Emilys egen fortid med skjebnesvangre valg hun tok i kjølvannet av morens død, og alle mysteriene som fulge maleriet.
Dette var en overraskende sammensatt og innfløkt historie! I tillegg til den betente familiehistorien, får vi en dose krigshistorie, litt kunsthistorie, gammel kjærlighet, ondskapsfulle løgner, hjerteskjærende tap og surprise..: HAPPY ENDING! Men heldigvis ikke bare happy, og ikke bare slik man skulle forvente.
Her var det fint lite å pirke på og jeg likte denne et par hakk bedre, så det blir terningkast 5 og helhjerta anbefalinger ☺

Sarah Jio er nok et kjent navn for de fleste som følger med på ny, oversatt litteratur, men det har vært få bloggomtaler å lese rundtforbi. Jeg har kroet meg i fordommer og tenkt at bøkene sikkert er både grunne og glatte, men da For evig fikk terningkast fem av Cahtrine Krøger i Dagbladet i sommer, tenkte jeg at det var på tide å konfrontere fordommene mine. Om ikke en gang for alle, så i hvert fall når det gjelder denne forfatteren. (Man skal vokte seg vel for å ta seg vann over hodet ;o)
For evig er Jios sjette (!) bok som er oversatt til norsk, og vi møter først og fremst den på alle måter vellykkede gravejournalisten Kaily Crane i Seattle. Hennes rike forlovede Ryan er oppover ørene forelsket og virkelig tilber Kaily, selv om de to har totalt ulik bakgrunn og verdisett. De holder på med bryllupsplanlegging da Kaily plutselig en dag møter en mager, møkkete, illeluktende mann kledd i filler. Til tross for at det har gått ti år siden han forsvant sporløst, og det nærmest er umulig å skjele ansiktstekkene bak skjegg og hår, er hun sikker på at mannen er Cade. Ungdomskjæresten, den store kjærligheten, den det ikke går an å legge bak seg eller glemme. Dette møtet på gata varer bare et øyeblikk, og vipps så er Cade borte igjen. Hva gjør man da? Joo... man begynner å lete, ber om litt fri fra jobben, leter, lyver for forloveden, leter- og finner! Et menneske hvor rullgardina har gått ned, som ikke viser tegn til gjenkjennelse, uten språk, syk, etter hvert skadet, hjelpeløs. Men denne kjærligheten, vet dere! Nevnte jeg at den ikke lot seg glemme?
Det må sies at alt ikke er 100% troverdig (dvs: en del av replikkene til Ryan er temmelig håpløse...), men samtidig må jeg si at det er bortimot 100% engasjerende, spennende, vakkert og rørende! Dette er antakelig min favoritt av disse tre, og absolutt ei bok jeg kan anbefale til den som ønsker seg en lettlest pageturner. Jeg har allerede anbefalt den i så entusiastiske vendinger at jeg fikk spørsmål om jeg angret på at jeg ikke hadde lest noe av forfatteren før. Svaret er selvfølgelig nei! Nå har jeg jo alle de andre bøkene hennes til gode, og kan nesten glede meg til neste gang jeg får lesehangover og begynner å lete etter noe som kan vekke leselysta på nytt. Da har jeg Sarah i bakhånd. Slikt er godt å vite!
Sensommergleder :o)


tirsdag 29. august 2017

Liebhaberne, av Anne B.Ragde

Da er "Liebhaberne" hørt til endes, bringebærene vel bevart i frysern- og jeg er vel kanskje mer fornøyd med bærhøsten enn boka..

Vaskeseddelen forteller:
Tormod Neshov er vergeløs mot minnene som overmanner ham om nettene, selv om han er trygg nå, på sykehjemmet. Ikke for alt i verden vil han besøke Neshov, hvor Torunn har overtatt og er i ferd med å få skikk på den falleferdige gården, samtidig som hun blir stadig mer delaktig i driften av Margidos begravelsesbyrå. 
Erlend har tatt permisjon fra jobben for å holde øye med oppussingen av villaen i Klampenborg, og livet kunne vært dejligt, hadde det bare ikke vært for Krummes nye kostholdsregime. 

Forrige bok i serien om den dysfunksjonelle familien fra Neshov, "Alltid tilgivelse" var en velkommen overraskelse og en grei repetisjon av Hvem-Hva-Hvor fra de første bøkene, men utover det, syntes jeg det var lite nytt. Jeg har hatt høye forventninger om at "Liebhaberne" skulle ha mer driv og drama, a´la "Berlinerpoplene" og de første bøkene, men jeg ble faktisk litt skuffet denne gangen også. For all del: vi møter de samme menneskene som vi allerede er blitt glad i, og sånn sett er det trivelig. Vi blir bedre kjent med Tormods historie og det er så absolutt interessant, og det skjer ting som definitivt er dramatiske nok, men det er først mot slutten. For meg blir for mye beskrivelser av detaljer og ubetydeligheter, og for lite menneskelig teater. Jeg synes også forfatteren har gjort budskapet altfor tydelig ("vi må forholde oss til døden"), og at hun har lagt inn i overkant mange løse tråder som det kan spinnes videre på i kommende bøker- for til tross for at mange omtaler dette som det siste vi får høre fra familien, så bekrefter Ragde i et NRK-intervju at hun er i gang med nok en oppfølger. Det gleder jeg meg tross alt til, og det er med en viss lettelse jeg leser at boka neppe kommer til neste år, fordi hun må bruke litt tid. 

Mange bloggere har lest boka, og de fleste har likt den bedre enn meg, f.eks Tine, Randi og Ingunn.

*************************
Spilleti 9:27 / 318 sider
Lest av Anders T. Andersen
Boka har jeg kjøpt selv