onsdag 17. januar 2018

Tilbake til framtida

1. januar 2011 presenterte jeg tanken bak denne bokbloggen for aller første gang. Slik så det ut:


Ikke så mye nytt under sola, men jeg hoppa litt rundt fra blogg til blogg her ei natt, og da jeg så at Så-Rart-Silje hadde som mål å lese seg til ti forskjellige land i løpet av året, fikk jeg en påminnelse om hva som var utgangspunktet mitt for å opprette en bokblogg: Jorda rundt på 365 dager- det var faktisk navnet på bloggen det første året ;o)

Nå har jeg bestemt meg for å sette strek for 2017, de som ikke er skrevet om nå, får forbli ubeskrevet.  Jeg har mer lyst til å fornye passet mitt, rykke tilbake til start, og finne nye gode leseopplevelser. Om jeg ikke slavisk skal gå etter nye land å besøke via bøkene, så vil jeg i det minste ha det litt i bakhodet når jeg velger bøker. Jeg vil prøve å prioritere forskjellige land for å sjå hvor langt jeg kan komme i løpet av 2018. Av kartet fra desember 2011, ser det ut som jeg hadde vært innom sånn omtrent 30 land- ikke ille, men absolutt med et visst forbedringspotensiale. Dessuten: sida 2011 har vi fått e-bøker, lydbok-apper og e-bokbib, så tilgjengeligheten er nesten ubegrensa. ( I samme periode har vel prisene på flybilletter også blitt betydelig lavere, men jeg tenker jeg holder meg her på berget og lar bøkene ta meg med ut i verden.)

Jeg har ikke den største ulest-samlinga, men noen bøker som passer til prosjektet står klare og venter. Jeg har trua på en skikkelig kick-off med Helga Fatlands "Grensen", som har fått kjempemye og bare positiv omtale etter at den kom ut i høst. Den ble overraskende fort ledig på ebokbib, jeg har så vidt begynt å kikke på den, og gleder meg til å lese videre- utfordringa blir å lese ferdig før lånetida går ut...
Motlys og blitz- og muligheter for snømåking i dag også!
Ellers har jeg "Den stumme gutten" av Parinush Saniee med handling fra Iran som jeg vant i en instagram-konkurranse før jul. "Alene sammen" av Abraham Verghese hvor mye av handlinga er lagt til Etiopia (den endte opp hos meg på en helt spesiell måte, men den historien vil jeg spare til boka er lest og jeg skal skrive om den!). "Den lave himmelen" av Anthony Marra blir den første boka jeg noensinne har lest fra Tsjetsjenia. Orhan Pamuks "Snø" hadde jeg ment å lese i siste runde av Heddas bokhyllelesing i fjor, den er så vidt påbegynt, men slett ikke fullført enda, så da blir det en tur til Tyrkia. Med Arundhati Roys første bok "Guden for små ting" blir det en ny rundtur i India og ikke minst gleder jeg meg til å lese Yaa Gyasis romandebut "Komme hjem" som er beskrevet som en storsått fortelling om slavehandel og slavenes etterkommere i over trehundre år. Da blir det først og fremst Vest-Afrika, og det området som i dag heter Ghana som blir målet.

Til slutt er det bare én ting som gjenstår: Jeg trenger selvfølgelig noen flere "reise-tips", og det trenger absolutt ikke være bøker av nyere dato- har dere tips, nye eller gamle så vil jeg gjerne høre det! Bibliotekene har jo det aller, aller meste et eller annet sted, så det at bøkene kanskje ikke er i salg lenger, er heller ikke noe problem. Jeg ønsker meg først og fremst romaner med fascinerende personer, eksotiske miljøer, gjerne historiske, dramatiske, tankevekkende, engasjerende, rørende og overraskende handling. Sakprosa er også interessant så lenge bøkene har et visst driv og nerve.

  

søndag 14. januar 2018

Ministeriet for den høyeste lykke av Arundhati Roy

...har blitt en propp i systemet. Ellers er det vel heller slik at enkeltsaker ender opp som propper i ministeriet, men ingen regel uten unntak, altså. Denne gangen dreier det seg om en propp i skrivesystemet, og nå MÅ jeg bare kjøre på med noe a´la Albyl-E, få løst opp elendigheta og komme meg videre. Jeg har jo tross alt andre bøker jeg skulle ha skrevet om- og ikke minst bøker som venter på å bli lest... (Bare for å nevne en, så ble "Guden for små ting" av samme forfatter satt øverst på ønskelista til jul, og da den var på supertilbud hos Norli, spleisa Enja, Pippa og Lilli på bok til mor til jul ;o)
Romanen er... rett og slett ubeskrivelig. Handlinga så mangslungen, fargerik og uforutsigbar at det føles som å gå i søvne, uten kart eller kompass i en labyrint av et eventyrland. Man kan aldri gjette seg til hvem eller hva som dukker opp rundt neste sving, bak neste bakketopp.
Slik presenterer forlagene mesterverket:
Ministeriet for den høyeste lykke tar oss med på en reise over flere år og på tvers av et subkontinent – fra de trangbodde nabolagene i Dehlis gamleby til den blomstrende verdensmetropolen som omgir den, til den vakre Kashmirdalen og skogene i det sentrale India, der krig er fred og fred er krig og der man, fra tid til annen, erklærer «normaltilstand».

På en gravlund utenfor murene til Delhis gamleby ruller Anjum, som før var Aftab, ut et tynnslitt persisk teppe og gjør stedet til et hjem. En natt på slaget tolv dukker en nyfødt jente opp i en krybbe av søppel på et fortau i New Delhi. Og den gåtefulle, men sterke Tilo er like mye et fravær som et nærvær i livene til de tre mennene som elsker henne.

Ministeriet for den høyeste lykke er både en fortelling om kjærlighet og en resolutt protest. Menneskene vi møter slås i bakken, reddes og stables på beina igjen ved hjelp av kjærlighet – og håp. Romanen er et kraftfullt og originalt flettverk, like oppfinnsom som den er bevegende. Og fra hver side lyser Arundhati Roys makeløse evner som historieforteller mot oss.
Jeg hadde store forventninger og var spent da jeg begynte å høre lydboka første gang- og jeg fikk ikke tak på historien i det hele tatt: Hva ver nå dette her for noe?? Jeg skjønte med en gang at det ikke var boka, men meg det var noe galt med, så igjen måtte jeg ty til e-post for å tigge meg til et anmeldereksemplar av papirtypen for å knekke koden. Da det var gjort, var jeg frelst, og jeg utroper den herved til en opplagt kandidat i kategorien "Hvilken bok ville du hatt med deg på en øde øy?" Og det er selvfølgelig alt dette overveldende eksotiske, vakre, tragiske, fantastiske, korrupte, forkrøplede, kjørlighetsfylte, onde, naturlige, falske som gjør romanen så vanskelig å skrive om. Jeg anbefaler dere å gå inn på Pax-linken nedenfor, der har de klippet ut en rekke sitater fra dyktige anmeldere som hyller boka og gir den alle de fine ordene jeg selv ikke klarte å finne fram.
Gjennom hijraen Anjum blir vi med på en livsreise, et studium i samfunnsfag, historie, sosialantropologi og humanisme i ordenes videste betydning. Vi blir kjent med familiebakgrunnen hans/ hennes og vi blir godt kjent med et stort og fargerikt persongalleri. Enkelte ganger mistet jeg litt oversikten over aller forbindelsene, men da jeg først hadde kommet i siget, var det umulig å la detaljer bli et hinder for å fortsette oppdagelsesferden. Det ble som å være fanget i ei stri elv: man må bare la seg drive med, selv om man ikke rekker å registrere alt som befinner seg langs elvebredden.
Jeg vet det er mange bokbloggere (og andre potensielle lesere!) som er glad i å reiser, og jeg vet det er mange som ikke er spesielt ivrige etter å dra på ekspedisjoner selv, men som likevel elsker å lese bøker med handling fra fjerne himmelstrøk. Vel, dette er boka for dere- den er uforglemmelig, og til tross for at jeg nå både har hørt og lest boka, er jeg ikke ferdig med den. Den ligger nedlasta på mobilen slik at jeg bestandig har den tilgjengelig og kan høre litt når anledningen byr seg!
Ei av fjorårets beste bøker, om ikke DEN beste

*******************
Spilletid 13:18/ 430 sider
Glmrende oversatt av Kirsti Vogt
Lydboka er lest inn av alltid dyktige Ingrid Vollan
Lenger unna eksotiske India, er det knapt nok mulig å komme.. Fra lørdagens luftetur, vi kom over tåka og så et og annet glimt av blå himmel.

fredag 5. januar 2018

Toget har gått for Anton og andre flokkdyr

- og det er virkelig synd! Hadde jeg tatt meg sjøl i naken et par dager tidligere, hadde det vært håp, men sånn er nå en gang livet: hvis du mot formodning skulle rekke det toget, er det store sjanser for at noe annet uforutsett vil hindre deg i å følge planen- det kan nok godeste Anton skrive under på!
"Anton og andre flokkdyr" av Gudrun Skretting ville vært en fin-fin kandidat til BBP åpen klasse, men jeg innser at jeg er for sent ute til å smitte mange nok med nominasjonsentusiasme, og får nøye meg med å anbefale dere å lese ei knakande god ungdomsbok, kun for lesegledes skyld. Boka har allerede fått ARKs Barnebokpris for 2017. Prisen stemmes fram av titusen (!) femte-, sjette og sjuendeklassinger- og med all respekt å melde: det veier nok i hvert fall ikke mindre enn enn bokbloggerpris, stemt fram av noen titalls bokbloggere langt bortenfor målgruppa...
Apropos Bokbloggerprisen: I følge Wikipedia finnes den ikke en gang! Godt over femti litteraturpriser er lista opp, men noen Bokbloggerpris finnes altså ikke...
Uansett: jeg fant en videosnutt hvor forfatteren selv forteller om boka:
Dette er bok nummer to om Anton, jeg er så heldig at jeg ikke har lest den første, og går her og gleder meg til å lese (eller kanskje aller helst høre?) "Anton og andre uhell"- jeg må bare komme i mål med fjorårets etterslep hva gjelder halvleste bøker og uskrevne omtaler.

Vi møter altså Anton som skal begynne på ungdomskolen. Planen er enkel: han skal ligge lavt, ikke stikke seg fram, bare følge strømmen- være en anonym del av flokken på savannen... Nå går det jo ikke slik, for det er ikke mer en en aldri så liten forsnakkelse som skal til for at de kule gutta tar det for gitt at Anton er en av dem. Anton føler seg dratt mellom lojaliteten til de gamle vennene, og ønsket om å bli en del av den kule gjengen. Forviklinger, unnamanøvre og nødløsninger står i kø, og humor og alvor går hånd i hånd når han skal prøve å sjonglere de forskjellige rollene.
Forfatteren  briljerer og skinner når hun ved hjelp av naturfag om flokkdyr, gnuer, løver og survival of the fittest, dyrens overlevelsesteknikker, språk og signaler trekker paralleller mellom livet på en ny skole og livet blant løver, antiloper og elefanter. Å være en overlever på ungdomskolen er ingen enkel operasjon, og for å si det med Antons egne ord:
Jeg kjenner det langt inn i sjelen: Survival of the fittest er noe dritt.(...)
For hvem har sagt at det skal være øverst og nederst? Hos menneskene? Hvem har sagt at Karl og Sindre er på toppen, og at Ole og Karoline er i bånn?
Og hvorfor snakker ingen om innerst? Eller ytterst? Det er jo mye, mye viktigere.
Men jeg er sint på meg selv også. Fordi jeg har prøvd å gli hele denne høsten, som en slags geléklump uten vilje. En som kan formes og skvises og passe inn der andre vil ha meg.
Det er nemlig ikke alltid man bare kan gli. Noen ganger må man velge.
Ei sjarmbombe av ei bok! Den er fornøyelig og morsom, med dybde og et klokt budskap. Vi blir kjent med de mest sjarmerende og elskelige nedrene du kan tenke deg, og krysser fingre for at Anton både skal klare å stå opp for seg selv og backe opp de andre som trenger en klapp på skuldra og noen å støtte seg til. Det handler om identitet og vennskap, lojalitet og om verdien av noe så enkelt som det å være snill.
Det er mulig det var jeg som var i det emosjonelle hjørnet, alternativt at den siste skvetten med rødvinsgløgg ble litt for drøy, men jeg ble faktisk rørt og kan ikke skjønne annet enn at boka er et perfekt virkemiddel for å vekke leselysta hos publikum omtrent på samme alder som Anton. Vi som har passert tenårene for flere tiår sida, kan bare glede oss over at forfattere og forlag satser og tar ungdom på alvor!
*****************************
Anton og andre flokkdyr av Gudrun Skretting
Ebokbib
...Det snør og det snør og vi snør nesten ned... Lenger unna savannen kan man vel umulig komme?



torsdag 4. januar 2018

Seks historier, av Matt Wesolowski

Denne begynte jeg på som lydbok, men... Har jeg nevnt sviktende konsentrasjon? Jo, jeg har visst det, og om jeg legger litt tjukt på, så ble denne et høyst uskyldig offer for den periodisk sviktende mentale helsa mi.. Vel, den som gir seg er en lort; jeg sendte en forsiktig e-post til Font som har gitt ut papirboka, forklarte hvor forvirra jeg ble, og fikk et anmelder-eksemplar som supplement til lydbok. Da ble alt så meget bedre!
I 1996 drar "Vandrerne", seks ungdommer og to voksne ledere på helgetur til Scarclaw Villmarksenter. I løpet av natta og under uklare omstendigheter forsvinner en av guttene, Tom Jefferies. Han blir ikke funnet før året etter, da en guttegjeng anført av Harry Saint Clement-Ramsey, arvingen til Villmarksenteret, ganske så impulsivt bestemmer seg for å dra dit på jakt. Stemningen blant kameratene er spent. De er langt fra erfarne jegere, har lånt med seg noen rimelig ustyrlige hunder- og alle er naturligvis kjent med hva som skjedde året før, har hørt alle ryktene som verserte etter forsvinninga, de vet om farene som skjuler seg i terrenget (gamle gruvesjakter, bunnløse myrer osv) og de har hørt de gamle vandrehistoriene om ovenaturlige vesner som holder til i de utilgjengelige myrområdene. I kombinasjon med store mengder alkohol, var det nok ikke til å unngå at adrenalin-nivået gikk i taket da de oppdaget et digert beist utenfor vinduene. Da liket plutselig dukket opp i området som hadde vært gjennomsøkt tidligere, ble det satt i gang ny etterforskning, men det ble nok litt harelabb for ikke å traumatisere ungdommene mer enn nødvendig. Det ble raskt konkludert med at det måtte ha skjedd ei ulykke. Det ble lagt lokk på saken, ingen uttalte seg og "Vandrerne" ble oppløst og spredt for alle vinder.
Tjue år etter plukker den mystiske podcast-journalist-legenden Scott King opp tråden. Han vil prøve å finne nok puslespillbrikker til at lytterne kan gjøre seg opp ei mening om hva som skjedde da Tom døde, for er det nå så sikkert at det "bare" var ei ulykke? I løpet av seks podcast-episoder lar han de gjenlevende ungdommene samt noen av de voksne involverte fortelle hvordan de opplevde helgturen.
Det er en kjennsgjerning at to mennesker aldri opplever en hendelse likt, og vi vet at hukommelsen ikke er pålitelig. Etter at det har gått to tiår, er det sannsynlig at de fleste, bevisst eller ubevisst, har justert sin versjon av gjengen og turene de dro på. For hver episode som legges ut, trer personlighetene tydeligere fram og inntrykket av gruppedynamikken nyanseres. Det viser seg at det var mye som ulma under overflata på den tilsynelatende sammensveisede og velfungerende gjengen.
I tillegg har man disse vandrehistoriene- hvor mye sannhet kan det være i dem? Ble ungdommene påvirket av sagnene og i så fall hvordan? Her er det mange brikker som skal legges for at bildet blir fullstendig nok til at man kan konkludere med noe som helst!

I rettferdighetens navn må jeg aller først si at det absolutt ikke er noe som helst i veien med oppbygginga eller plottet her. At jeg slet med å komme inn i historien må jeg ene og alene ta på mi kappe for dette var virkelig en fascinerende, original og fiffig roman. Den har et variert og truverdig persomgalleri som gir nerve til historien, den har en passe dose mørke og mystikk, podcast-formen er original- for ikke å si genial når det kommer til lydbok!- og på toppen av det hele får man en hundre prosent overraskende slutt!

Jeg har sett at enkelte har vært negative til det overnaturlige aspektet ved historien, men slik jeg leser boka blir de ikke lagt fram som faktiske hendelser, men som historier man forholder seg til og påvirkes av på forskjellig vis. (Det gis forresten noen forklaringer mot slutten av podcasten) Jeg er usikker på om artikkelen ligger bak betalingsmur, men A-magasinet hadde en interessant artikkel om hva som blant annet kan ha bidratt til at man så flere skrømt og underjordiske "i gamledager". I "Seks historier" er det også sagn fra tidligere tider som fargelegger fortellinga, og jeg anbefaler gjerne boka for de som vil lese en original og velskrevet krim-ish roman- og artikkelen til de som har lest boka og som vil vite litt mer om hvordan hjernen tolker det øynene ser...
(hint: elektrisk lys avslører, briller tydelig-gjør, værfenomen kan skape optiske illusjoner.)

*****************************
Lydbokforlaget/ Font forlag, 2016
Spilletid 8:18/ 271 sider
Oversatt av Sverre Knutsen
Takk til både Lydbokforlaget og Font som forbarmet seg over meg, slik at jeg fikk en fin-fin leseopplevelse! 

Andre som har lest og blogget:




onsdag 3. januar 2018

Nytt år- nye muligheter!

Jøss... Er det virkelig over alt? Det gikk jammen fort- og jammen godt at det lå et nytt år klart og venta på å få entre scena..
Jeg rakk ikke halvparten av det jeg hadde tenkt- og langt mindre fikk jeg skrevet og fortalt om alt sammen... 2017 ble tidenes dårligste år hva gjelder blogging. Man kan ikke si annet enn at det er et visst forbedringspotensiale når en har lest/ hørt 103 bøker og klart å legge ut nøyaktig femti innlegg. Det er snaut ett i uka det, virkelig ikke mye å rope hurra for, men ikke så galt at det ikke er godt for noe: det er et takknemlig utgangspunkt for den som vil legge lista et par hakk lenger opp for det nye året.
Årets listetopper- valg av femmere er det bokelskere.no som står for. Uvisst for meg hvilke kriterier de har gått etter, men greit nok...
Jeg har ingen hårete ambisjoner, av erfaring vet jeg at det ikke vil føre noe godt med seg... Selvransakelsen som følger av årsskiftet og alle de blanke arkene som ligger foran oss, har gitt meg følgende mål:
Først og fremst skal jeg skrive om et par-tre bøker jeg leste i fjor, som virkelig fortjener omtale, men som fra mi side har fått en grusom stemoderlig behandling.
Neste punkt på lista blir å lese ferdig de bøkene som er påbegynt. Det er noen lånte bøker, et par hylleslitere som har vansmektet altfor lenge og noen lydbøker som har blitt satt på pause- ikke fordi de er dårlige, men hovedsaklig fordi tid og sted har vært litt feil, og fordi konsentrasjonen ikke har vært på topp. Målet er selvfølgelig at jeg skal skrive om disse også- helst umiddelbart etter lesing, slik at det blir lettere å formidle følelsene bøkene vekker... Bank i bordet!
Med det føler jeg at "pliktløpet" er fullført, og jeg kan vende konsentrasjonen mot det aller morsomste: studere ulest-hylla for å finne godbitene jeg vil prioritere, og ikke minst åpne opp for nyheter og nykommere! Det forundrer meg stadig at til og meg jeg som virkelig ikke er en samler bestandig har full ulesthylle- og ikke bare det forresten: Jeg har fått opp ei ekstra hylle for samme kategori på setra... Til og med der har jeg ei hylle med bøker som har blitt stående igjen ulest. Leseambisjonene står absolutt og dessverre ikke i forhold til gjennomføringsevnen...
Nu vel: nytt år og nye muligheter! Jeg må bare vente en dag eller to før jeg setter planene ut i livet; det er meldt mer snøvær i mårra, og før det må jeg måke fram snømannen slik at han får ikke drukner!!

Godt nytt bokår til alle ormer og hester!


tirsdag 26. desember 2017

Tre korte før jul

Tida strekker ikke til, ikke når det gjelder lesing og enda mindre når det kommer til skriving. Det blir med andre ord nok et kort samleinnlegg, denne gangen om tre korte bøker som har fått mye og stort sett positiv oppmerksomhet fra andre hold tidligere.

"Så faller jeg" er Rebecca Wexelsens debut-utgivelse, et såkalt langdikt der handlinga kretser rundt sorg og tap en eldre kvinne har gjennomlevd og nå gjennopplever i det hun (slik jeg leser det) prøver å sortere, pakke sammen etter et langt liv, flytte inn i en omsorgsbolig. Veldig mye forblir usagt i en slags forvirringens tåke, og antydningens elde kunst holder dørene åpne for å lese egne erfaringer inn i historien.
Rørende? Javisst.
Sterkt? Joda..
Minneverdig? Ikke så veldig for min del, men jeg antar at diktlesing enda mer enn romanlesing blir prega av ens eget levde liv, og sånn sett har nok ikke jeg opplevd de helt store krisene, og føler ikke den samme intensiteten som mange andre lesere har gjort..
Det mest interessante var for min del å lese andres omtaler for å se hvor ulikt man leser slike diktromaner. Tine er nok den bloggeren jeg er mest på bølgelengde med her, og hun linker til flere omtaler.
(Tiden NF, 2017, 64 sider, ebokbib, )

"Det jeg leter etter, finnes ikke her" er Mari Tveita Stagrims andre utgivelse, men det er den første jeg leser av henne. Forlaget beskriver den slik:
To unge jenter går hvileløst rundt, langs stranda, i skogen, langs fortauskantene. Skyene drar over himmelen, steinene skraper mot huden, i campingvogna ved senteret får man gratis burger for å vise puppene, faren til Sjur legger hendene på jentenes skuldre og sier: Liker dere det? Kvisene banker i huden, svetten ligger i mørke ringer under armene. 
Det jeg leter etter, finnes ikke her er en bok om vennskap og tap, et forsøk på å forstå hva som egentlig skjedde da to tenåringsjenter fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet og mistet hverandre i tiden som fulgte. I korte, episodiske glimt glir fortellingen mellom minner og lengsel, såre erfaringer nøstes opp, historier letes frem og settes sammen til en bok om det å minnes noen. 

Denne gjorde nok litt sterkere inntrykk på meg- alle har vært unge og usikre, og i voksen alder er det nok flere enn meg som med mer erfaring og større forståelse har prøvd å få oversikt over hva det egentlig var som skjedde den gang da... Nøkternt og stillferdig- på grensa til resignert- forteller jeg-personen om det dramatiske som skjedde med (og rundt) venninna hun mistet.
Beathe og Ellikken er blant de som har mer grundige og reflekterte omtaler!

(Kolon Forlag, 2017, 95 sider, ebokbib)

Etter at jeg med stor begeistring leste Rune Christiansens forrige roman ("Ensomheten i Lydia Ernemans liv" som vant Brageprisen i 2014), var forventningene høye til "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" som kom ut nå i høst. Det ble en intens, underlig og fin leseopplevelse. Sytten år gamle Fanny har nylig mista begge foreldrene i ei bilulykke, og til tross for- eller kanskje på grunn av- den unge alderen, velger hun å bli boende alene i det avsidesliggende barndomshjemmet ettterpå.  I den overveldende ensomheten prøver hun å få dagene til å bli så alminnelige som mulig, og hun gjør hva hun kan for å holde smerten på avstand.

(...)Hun måtte enten gå til grunne eller bli til en plante som levde urørlig, absolutt urørlig, dypt inne i en skog.(...) Hun var i besittelse av noe annet, noe omskiftelig, noe muligens avsindig. Hun bar på en krig. Hun sto der, mager i snøfallet, og rommet en banal strid som var større enn henne: en uformelig materie, et uforsonelig ansikt, en uregjerlig brøk blant de levendes tall.
Mens jeg fant mange lyspunkt og en god dose tilfredshet i boka om Lydia, er denne nesten tvers igjennom mørk og dyster. Det rare er at til tross for den deprimerende dystre tematikken, liv, død, tap, sorg og ensomhet, er romanen på et vis sørgelig vakker, hvis det gir mening for de som ikke har lest den? Mens jeg hørte Andrine Sæther lese, fikk jeg assosiasjoner til konkylier og havbølger som vekselsvis ruller forsiktig og hamrer nådeløst mot land. Et aldri så lite sammensurium av natur og eventyr, ensomhet og kjærlighet, drømmer, sorg og søvnløshet. Absolutt en roman verdt å få med seg- i likhet med nevnte bok om Lydia.
Andre som har blogga om den sørgende skogen er Kleppanrova, RoseMarie, Tine og Beathe.
(Lydbokforlaget/ Oktober, 2017. Spilletid 3:10, ca 220 sider. Lydfil kjøpt selv+ ebokbib)
Det ser ikke akkurat ut som vi får bedre tid til å lese eller skrive med det første.. Du vet du har nok å henge fingra i når til og med snømannen holder på å snø ned! Full vinter i Østerdalen ❄️  

Fortsatt god jul alle fine ♥


mandag 18. desember 2017

Døden, døden, døden

..."Astrid og søstrene Stina og Ingegerd ringte ofte til hverandre. Noen ganger startet de med å si "døden, døden, døden", og så var de liksom ferdige med å snakke om døden."

Sitatet er henta fra Agnes-Margrete Bjorvands fantastiske biografi om Astrid Lindgren, dere vet den som Lisa Aisato illustrerte. I løpet av høsten og førjulsvinteren har tilfeldighetene gjort at jeg har lest flere bøker hvor døden på forskjellige måter er det helt sentrale elementet. Jeg vet ikke om man kan anbefale andre å la seg drukne i bøker med et så dystert tema, men de er gode bøker som får en til å reflektere- og kanskje blir man litt klokere også. Dessuten er det jo ikke til å unnslå: vi skal alle død. Det kan være greit å minne seg selv på det i blant, om ikke annet så for å holde livsgleden i vigør.
Jeg velger å gjøre som Astrid og søstrene; jeg samler alle i ett innlegg, gjør det kort og enkelt og blir ferdig med det!

Først ut er "Per dør" av Per Fugelli, kjent som sosialmedisiner, humanist, debattant, forfatter- mannen med store ord og tversoversløyfe. Jeg har lest/ hørt mange av hans tidligere bøker, har prøvd å ta til meg mye av livsvisdommen han har bragt ut til det norske folk, men var likevel fryktelig skeptisk til om jeg skulle lese denne, hans siste bok, skrevet i løpet av den siste tida han levde. Jeg kunne ikke skjønne annet enn at det måtte bli klamt og kleint, men boka lå der, ny og ledig på e-bokbib, så da tenkte jeg vel skitt au- den kan jo få en sjanse...  Og det var helt greit det, boka er faktisk nøktern og reflektert, uten plattheter eller for mye klisjeer. En slags dagboknedtegnelser, tankesprang, vurderinger av situasjonen fra dag til dag, revurderinger av det han tidligere har skrevet og sagt, oppfordringer til å ta vare på flokken. Gradvis blir han dårligere, gradvis blir alt vanskeligere, han, familien og leserne vet hvilken vei det går, men "Per dør" har blitt et fint og verdig testamente fra et menneske som har betydd mye for mange.

"Pust for meg" av Cecilie Enger er neste bok i bunken. Også henne har jeg lest en del av, og jeg har hatt stor sans for den nøkterne måten hun skriver på. Igjen har hun funnet en original og interessant vinkling på historien hun vil fortelle (forlagets omtale):
«Pust for meg» er en roman om tre generasjoner kvinner, om sårbarheten ved å være avhengig av sin nærmeste og om å miste kontrollen over sitt eget liv.
Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren sin på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen sin og de havner utfor en skrent. Carla opplever det store marerittet. Til tross for sin erfaring gjennom et liv som akuttmedisiner, makter hun ikke å redde livet til Synne.
Dette var ei bok som gav meg litt vondt i magen.. Jeg fikk så vondt av Carla som ble så fyllt av skyldfølelse og selvbebreidelse og som begynte å tvile så veldig på seg selv og evnene sine etter ulykka. Det er så realistisk og levende fortalt, og jeg sitter enda og lurer på hvordan man skal komme seg etter å ha gått så fullstendig i kjelleren. (Men jeg kjenner folk som har vært i en ganske lik situasjon, så jeg vet jo at det går an- i hvet fall for noen...)
Jeg låne romanen via e-bokbib, men den finnes også som lydbok, lest av forfatteren selv- antakelig minst like bra i den versjonen!

Jeg elsker biblioteket og fjernlåns-ordninga!
Endelig ei lydbok! Heidi Linde er en av favorittene mine, og jeg har spurt meg selv opptil flere ganger hva det er som er grunnen til det. Hun skrevet jo "bare" om hverdagsmennesker?! Jeg har kommet fram til at det er akkurat det som er forklaringa; hun skriver så fiffig og finurlig, rikt på detaljer og tynne forbindelsestråder mellom menneskene. I "Talte dager" er det et ekstra stort persongalleri, men det er ikke alle vi blir like godt kjent med. Det interessante er hvordan det finnes kontaktpunkt mellom folk som tilssynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Ei mor og ei datter som krangler og sier de verste ting til hverandre, en hovedfagsstudent, en ung lege, en buss-sjåfør, en varetektsfange osv osv. Jeg er så fascinert av hvordan forfatteren lar skjebnen leke med alle disse menneskene som om de var marionetter- de grubler og vurderer, veier for og i mot og gjør så godt de kan, men likevel er det tilfeldigheter, flaks og enda mer uflaks som til slutt bestemmer utfallet. Lydbokforlaget skriver blant annet:
«Talte dager» er en bok om godheten og ubarmhjertigheten i de relasjonene vi bygger livet på, og om hvordan små ting kan få uoverskuelige konsekvenser. Før man vet ordet av det, er det for sent å si unnskyld.
Med stor varme og innsikt i menneskers følelser skildrer Heidi Linde Kajas fire siste dager gjennom et flettverk av historier og skjebner.
Det står til liv av Siri Økland- Den siste boka er også den mest personlige, den som rører meg mest, får meg til å tenke lange, viktige tanker. Forlaget skriv:
Gjennom poetiske korttekstar og eigne foto skildrar Siri Økland livet slik det ser ut når ein veit at ein skal døy. Ho skaper eit rom for innsikt og ettertanke, både for den som lever tett på sjukdom, og den som er open for livet – og ikkje minst den som er begge delar. Tekstane er både nådelause, stillferdige og vakre og inviterer lesaren til å tenkje over sitt eige liv. Ved at dei så ope snakkar om døden, trer glede, sorg og styrke tydelegare fram.
Å vere tett på døden, er å vere tett på livet.
Denne er det ikke lett å skrive om, den er for... jeg finner ikke det rette ordet, det nærmeste jeg kommer er fullstendig. Den har alt, rommer alt. Den er som å lese et dikt, og du tenker at sånn er det, dette er rett, dette er viktig. Og du vil at alle andre også skal lese det samme som deg, oppleve det samme sm deg, få den samme innsikten. Men så trykker du bare boka inntil deg, nevner den så vidt i forbifarten, for å snakke om døden og livet og de viktige tingene er enklest i forbifarten, det blir for krevende med mer enn det. Men jeg håper virkelig at alle leser og åpner for litt ny innsikt og takknemlighet for det livet man har.

Nok ei bok jeg låne via e-bokbib. Jeg vet ikke om det er innafor, men jeg har tatt en skjermdump av ei side som viser hvordan tekst og bilder spiller sammen- og hvordan teksene kan stå fjellstøtt og som knyttneveslag alene.

*****************

Trykk på titlene for å komme til forlagenes nettsider, der finner man gjerne flere omtaler og utdrag fra bøkene.